Det kom ikke som noe stort sjokk eller overraskelse da Anne Grete Preus (1957-2019) gikk bort. Sjøl om hun i mange henseender var en privat person, så var det mange som visste at hun led av en uhelbredelig kreftsjukdom i mange år. Likevel var det et sjokk - som om en vegg i vår samtid blei revet bort.

For mange av oss som enten stifta bekjentskap med Preus gjennom musikken eller som kjente henne en smule privat i tillegg og som møttes på joggeturer i Slottsparken, så var hun på sett og vis et lydspor til livene våre. Hun var en av dem som via sine unike klo makta å sette ord på det mange av oss kjente på og følte gjennom sin lyrikk, sin musikk og sin stemme.

I mange år jobba Preus med det som skulle bli hennes sjølbiografi. Hun skrev tydeligvis på den i rykk og napp og hun blei aldri ferdig. På sett og vis så blei hun det likevel i det som blir kalt skisser fra et liv.

Hun tar oss med gjennom barndom i Haugesund, oppvekst på Romerike og et kosmopolitisk voksenliv i Oslo, Paris og New York i tillegg til sin karriere som gatemusikant Europa rundt.

På denne Preuske måten å formidle tanker og ideer - det er veldig mange likhetspunkt mellom låtskriveren Preus og forfatteren i måten å uttrykke seg på - så tar hun oss med til steder både fysisk og i sin tankeverden de færreste har kjent til tidligere. Det er både spennende og interessant og er så avgjort med på å fortelle oss hvorfor og hvordan hun blei den hun blei.

Som litteratur betrakta er kanskje ikke "Stråets lengde" overstrålende. Den blir relativt springende og litt for fragmentarisk, men på samme tid så gjør det ikke så mye. På sett og vis så oppleves det som låttekstene hennes: små, presise, men høyst personlige betraktninger som fikk satt i gang mine/våre egne tanker også.

Vi skal være glade for at vi aldri blir ferdig med Anne Grete Preus´ univers. En millimeter er av og til nok, men ikke alltid. "Stråets lengde" har blitt en fin påminnelse om det.