Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Unikt innblikk i et hemmelig liv

Jeg har lest mange politiske selvbiografier. Nesten uten unntak er de kjedelige og forutsigbare. Her kommer det et solid unntak.

«Et lovet land» av Barack Obama er annerledes enn de fleste politiske selvbiografier. Den renner ikke over av pikante avsløringer, men leseren blir fanget inn av mannens åpenhjertige framstilling av seg selv og sitt liv. Og får følelsen av å være flue på veggen når den første fargete presidenten inntar Det hvite hus. Livet i dette huset er vanligvis omgitt av hemmelighetskremmeri. I boka er vi øyenvitner til åtte år med Obamarama. Historisk og stort sett veldig spennende. Og han legger ikke fingrene imellom i omtalen av statsledere rundt omkring.

Åtte hundre sider! Det er mye selv når en verbal taler som Obama får fart på PCen. Bare navnelisten og alle som er nevnt (og ingen glemt) tar åtte sider til slutt i boka. Vi snakker om flere hundre navn! For en gjennomsnittlig norsk leser vil de aller fleste være ukjente. Det er ikke en assistent eller sekretær som ikke er nevnt.

Dette er likevel ingen bok for nerdene. Man kommer langt med vanlig CNN-kunnskap om amerikansk politikk. Mange har dessuten fått ekstra påfyll gjennom å følge de mange etterskjelvene Donald Trump skaper.

Boka starter med presidentvalget i 2008, går videre med finanskrisen og slutter med at amerikanske spesialstyrker dreper Osama Bin Laden i Pakistan. Obama arvet finanskrisen fra republikanerne og George Bush jr. Men i rettferdighetens navn må vi si at Bush arvet mye rart fra Bill Clinton. Det er ingen tvil om at Clinton heiet voldsomt på bankene som strødde ut boliglån til folk som aldri i livet ville greie å betale.

Mellom disse hendelsene ligger side på side med politisk håndverk i Kongressen - den evige tautrekkingen med republikanerne. Det meste handlet om penger, noe om prinsipper som retten til abort.

Han skriver intenst og godt om den enorme jobben det var å gjenreise amerikansk og etterhvert europeisk økonomi etter finanskrisen. Og dermed om samarbeidet eller mangelen på samarbeid med republikanerne i Kongressen. Mitch McConnel var da som nå leder for republikanerne i Senatet. Han var fast bestemt på ikke å samarbeide med Obama og demokratene. Og han hadde god kustus på representantene sine. I et usedvanlig utrivelig klima skulle man stable på beina redningspakker på flere milliarder. Det tok krefter og mye tid.

La oss heller ikke glemt krigene. Afghanistan, Irak og Libya var alle i amerikanernes interessesfære. Det samme gjaldt Iran. Og Israel som krevde oppmerksomhet og særbehandling som gammel venn og forbundsfelle. Noe Benjamin Netanyahu aldri unnlot å poengtere. Om den israelske statsministeren skriver Obama:

«Netanyahu var bygget som en forsvarsspiller i amerikansk fotball, med kraftig kjeve og grå hentesveis. Han var intelligent, tøff og dyktig til å kommunisere på både hebraisk og engelsk».

Obama skriver temmelig direkte at den israelske statsministeren rundlurte ham gang på gang - uansett om det gjaldt stans i utbyggingen av bosettinger eller støtte til en tostatsløsning. Han sa en ting og gjorde noe annet. I ettertid er det lett å se at Obama som så mange andre statsledere gikk seg bort i den politiske labyrintene Midtøsten er. Etter to presidentperioder konstaterer han litt bittert:

«I minst et halvt århundre hadde amerikansk Midtøsten-politikk vært snevert innrettet på å opprettholde stabilitet, hindre forstyrrelser i oljeleveransene og sørge for at rivaliserende makter (først sovjeterne, så iranerne) ikke fikk større innflytelse».

Han skriver åpenhjertig at Pentagon presset på for å sende stadig flere soldater utenlands, særlig til Afghanistan. Pentagon var vant til å få det som de ville fra tiden med George Bush jr. På et tidspunkt forsøkte Obama å stoppe en stor troppeforsterkning. Han fikk redusert antallet fra førti tusen til tretti tusen.

Med dette som bakteppe blir tildelingen av Nobels redspris til Obama mer enn merkelig. Han skriver at han ikke forsto hvorfor han fikk den og for hva. Men gjorde gode miner til slett spill og tolket prisen som en oppfordring til å gjøre noe for fred. Tildelingen i 2009 kan umulig være Nobelkomiteens stolteste øyeblikk.

Amerikanenes rolle i det som ble «den arabiske våren» er et av de beste kapitlene i hele boka. Den begynte med en ung, tunisisk fruktselger som tente på seg selv. Årsaken var årelange trakasseringer fra kommunale inspektører, korrupsjon på alle kanter og maktmisbruk i alle ledd. Unge tunisiere tok til gatene og i starten av 2011 flyktet diktatoren Ben Ali til Saudi-Arabia. Opprøret spredde seg til andre land og Egypts eneveldige leder siden 1981, Hosni Mubarak, ble neste mann ut. Men ikke før flere unge liv hadde gått tapt.

Obama mente at USA hadde et ansvar fordi Egypt hadde mottatt milliarder av dollar og skal vi tro hans versjon ble Mubarak presset til å gå av - av den amerikanske presidenten.

De europeiske lederne Obama måtte forholde seg til var høyst ulike i følge hans beskrivelser. Særlig gjaldt dette tospannet Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Merkel utmerket seg med en kombinasjon av organisatoriske evner, strategiske teft og uoppslitelig tålmodighet. Og hun var kjent for sin mistro til følelsesutbrudd og svulstig retorikk.

Sarkozy derimot var bare følelsesutbrudd og svulstig retorikk, skriver Obama og karakteriserer presidenten som en skikkelse fra et Toulouse-Lautrec-maleri. Sarkozy var bare 1.67 høy og gikk med innleggssåler!

Om Vladimir Putin: «…tidligere KGB-offiser, president i to perioder, landets statsminister og nå leder for noe som liknet vel så mye på et forbrytersyndikat som en tradisjonell regjering - et syndikat som hadde tentaklene sine kveilet rundt alle deler av landets økonomi».

Og Tyrkias Erdogans engasjement for demokrati og rettssikkerhet «ville vare bare så lenge det sikret hans egen makt».

I 2011, etter å vært president i tre år, måtte Obama bruke mye tid og krefter på sin fødselsattest. Spesielt Donald Trump bidro til tvil om han var amerikansk og fikk hjelp av Fox News til en ganske absurd ryktekampanje. Noen mente at han var en muslimsk agent, utplassert for å knuse USA osv.

1. mai 2011 ble et vendepunkt. Osama Bin Laden, erkefiende nummer en etter 9/11-angrepet, ble oppdaget i Pakistan. I et spektakulært angrep ble Bin Laden drept. Obamas beskriver dette som en katarsis, en renselse for det amerikanske folket. Eter ti år med håpløse kriger i Afghanistan og Irak greide man altså å ta livet av den mannen mange i USA forbandt som terrorist nummer en.

«Et lovet land» er, på tross av sine åtte hundre sider, bare første bind i Barack Obamas biografi. Boka dekker grovt hans første presidentperiode.

Boka er oversatt av Gunnar Nyquist og Eivind Lilleskjæret som har gjort en god jobb.

Reklame

Ekstremt høy strømpris – slik kutter du regningen