Isabelle Eriksen er blogger og tidligere deltaker i «Paradise Hotel». Hun er sin egen merkevare og det aller meste av hennes aktivitet handler om å selge produkter gjennom den tette kontakten med tusenvis av følgere på Instagram, YouTube og Facebook. Så legger hun ut videosnutter om seg selv først og fremst og litt om livet - i hennes del av verden. Isabelle oppfyller nok kravene til å være en «rosablogger». Livet er kult, egentlig ukomplisert og glir greit av gårde. De fleste vil mene at bloggingen hennes er et overfladisk og spekulativt fenomen. Desto mer interessant blir det derfor å lese om henne som «Innsatt nummer 19/227».

To voldsdommer gir henne nemlig 120 dager ubetinget fengsel. For å kaste et glass i ansiktet på en mann og senere slåss med en taxisjåfør. 10. desember 2019 møter hun i Ravneberget kvinnefengsel ved Sarpsborg. Uten mobiltelefon og PC. Isabelle håndskriver derfor dagbok som er blitt boka «Min historie».

Isabelle Eriksen er ikke den første bloggeren som kommer i bokform. Men hun er den første innsatte i et kvinnefengsel så vidt jeg vet.

Forlagshusene har for lengst oppdaget bloggerne og sett hvor mange følgere de har. Og hvor lojale følgerne er. Jeg kan tenke meg at det har gått en kule varmt på forlaget når beskjeden om å satse på bloggere kom. Mange bloggere gjør et poeng ut av at de aldri leser en bok. Lommebøker har de imidlertid greie på. For en forlagsredaktør som har viet sitt liv til språk og kultur er denne satsingen sikkert en brå overgang.

Som oppholdet i Ravneberget kvinnefengsel var for Isabelle Eriksen. Hun skriver troverdig om hvor annerledes fengselslivet er - og savner selvfølgelig sitt vanlige liv.

Men hun bestemmer seg for at dette skal hun klare. Og det gjør hun veldig bra. Hun styrer unna de verste intrigene mellom de innsatte. Hun sørger for å bli likt av de rette og framstår etter hvert som en «overlever».

Hun trener ofte og kommer i bedre form enn på mange år. Hun spiser sunt og liker jobben hun blir satt til. Som er å stelle hønene. Og hun leser to bøker!

Om kveldene skriver hun dagbok. Ganske utførlig får vi tro, hver eneste dag. Som ikke er 120 dager, men reduseres til 80 etter søknad.

Når dagboka skal bli bok må, jeg hadde nær sagt, alle triks i boka brukes. Det skjer ikke så mye i Ravneberget eller i Isabelles liv. Fengsel er rutiner som gjentar seg dag etter dag. Derfor må små hendelser blåses opp og etter hvert blir det nokså kjedelig. At boka er strukket ut til 200 sider er takket være mange selfies og mye pludring uten mål og mening. Den mangler et minimum av dramaturgi og eneste element av framdrift er at hun og vi vet at 28.februar er det slutt.

Men Isabelle vil jo selge bøker og hennes tanker om livet og urettferdigheten i verden holder ikke til de store opplag. På tross av at hun omtaler seg selv som ganske tilbakeholden og privat rent personlig, deler hun sterke, personlige opplevelser. Hun ble voldtatt bare 15 år gammel. Det skjedde på en fest i vennegjengen. En eldre bror skulle være partyvokter og ble voldtektsmann. Men aldri anmeldt. Først ni år senere klarer hun å skrive og fortelle om hendelsen. Hun har aldri fortalt noen om dette - før i boka, skriver hun.

24 år gammel og innsatt i kvinnefengsel får hun omsider besøk av kjæresten Erik. Hun har allerede drøftet mulighetene for sex innenfor fengselet med mer erfarne innsatte. Et slitent besøksrom er ikke spesielt romantisk, men de finner ut av det.

«Vi måtte selvfølgelig stå. Jeg sto lent over den ekle, lille skinnsofaen på samme måte som sikkert hundrevis av andre innsatte har gjort før meg. Helt ærlig var jeg ikke så kåt, det handlet mer om at jeg ville ha en historie å fortelle».

Og ha med i boka, vil jeg tro. For tanken om at dagboknotatene kunne bli bok fødtes i Ravneberget kvinnefengsel.

Etter 80 dager venter det samme støtteapparatet som kjørte henne til Sarpsborg utenfor. Med mamma og pappa i spissen. Ferdig sonet og klar for sitt vante liv, tar hun farvel med de vennene hun har fått blant de innsatte. Og alle lover å holde kontakten.

Og jeg tenker: Har dette vært et utvidet leirskoleopphold? Hun har til tider trivdes godt. Hun har lært praktiske ferdigheter som å stelle høner og bruke motorsag. Hun har møtt menneskeskjebner som hun knapt visste at eksisterte og det har vel satt noen spor.

Kanskje…