Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Historiske damer

Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen skrev skipsfartshistorie og kvinnehistorie. De to kompanjongene startet i 1909 verdens første rederi drevet av kvinner. De bodde sammen og levde sammen privat og offentlig hele livet. «Mannedamene» i Haugesund ble de kalt. Var de et tidlig lesbisk par - i Haugesund av alle steder? Eller bare drivende dyktige businessdamer som holdt i hop fordi ekteskap med menn ville låst dem til hjem og barn?? Boka om dem er både spennende og lesverdig.

Arne Vestbø, forfatter fra Haugesund, har gjort et stort letearbeid. Det er helt begrenset med kilder utover de formelle som skipsregistre, arkiverte kontrakter osv. Vestbø har derfor lett med lys og lykte etter små og større biter som bidrar til puslespillet «Brummenæs & Torgersen».

Min vurdering er at han har lykkes svært godt. Dette er næringshistorie og kvinnehistorie, men også lokalhistorie. På 1860-tallet da damene ble født, var ikke Haugesund stort mer enn et tettsted med rundt 1000 innbyggere. Femti år seinere var Haugesund en by med 15000 innbyggere og et blomstrende næringsliv. Noe av det som blomstret friskest var rederiene. Sildefisket er standardforklaringen på Haugesunds suksess. «Byen er byd på sildabein», heter det. Men silda måtte foredles og den måtte ut i verden. Alle med litt penger på bok og kanskje noen lånte kroner, kjøpte seg inn i rederier.

Dersom den samlede flåten Haugesundsrederne disponerte hadde ligger samtidig til kai, snakker vi om 250 skip - en formidabel flåte i 1898. Seilskipene dominerte, men dampskipenes skorsteiner økte i antall hvert år.

Det var da Hanna og Bertha investerte i skip. I slutten av 1898 kjøpte de en part i dampskipet «Nor». Erik H. Kongshavn var disponerende reder. Andelen kostet 200.000 kroner i dagens pengeverdi. De neste to årene brukte de en million på skipsparter. Seks skip hadde damene kjøpt seg inn i. Og flere skulle det bli.

Skipsfarten var den gang totalt mannsdominert og mange har i ettertid lurt på hvordan Haugesund reagerte på damenes oppkjøp. Det var kjent at de hadde penger og var kredittverdige. Allerede før århundreskiftet var de begge integrert i byens handelsmiljø. De nøt begge stor respekt for sin forretningssans. De hadde utvilsomt et godt blikk for en bra forretning og gikk ofte mot strømmen. Når alle andre redere bestilte nye skip i en fart, satt damene på gjerdet og vurderte. Og slo til når man minst ventet det. Og så var de nøysomme. De brukte mindre på seg selv enn forventet av skipsredere. De var begge svært nøye på de økonomiske utleggene på hvert enkelt skip. Helt ned i minste detalj. Kapteinen fikk en overhaling hvis stuerten hadde vært råflott og handlet inn så mange egg at hver mann fikk to i døgnet. Det var ikke meningen. Og overdrevet brenning av kull på kjelene når man gikk til kai, ble også påtalt. Litt gjerrige, mente mange i Haugesund at damene var.

De to traff hverandre som butikkpiker. De må ha trodd på hverandre, i hvert fall såpass at de satset på en butikk sammen. Og de flyttet sammen. Noe som ikke var så uvanlig for to enslige kvinner.

De åpnet en kolonial- og manufakturforretning på Visnes en mil fra byen. De hadde vurdert markedet korrekt. Visnes var landets største enkeltstående gruvesamfunn med rundt 3000 innbyggere. Her trengtes det en forretning.

Butikken gikk bra og det ble penger på bok. Snart kunne de flytte til en større bygning og etter tre år etablerte de seg i selve Haugesund. Uansett hvor de flyttet var de sammen, samboere ville vi kalt dem i dag. Kompanjonger er betegnelsen de to konsekvent benyttet om hverandre.

De ville åpenbart bli ordentlige skipsredere, ikke bare eie en og annen part i de store redernes skip. Deres inntreden i rederstanden kommer parallelt med deres økende interesse for kvinners rettigheter.

Rundt århundreskiftet ble flere kvinneorganisasjoner startet. Stiftelsesmøtet fant sted 4. desember 1904. 50 kvinner registrerte seg. Hanna og Bertha dukker opp som nummer 20 og 21 på medlemslisten til Haugesunds ledd av Landskvinnestemmrettsforeningen. Dette er den organisatoriske starten på et livslangt engasjement for kvinnesaken. Hanna ble senere første kvinne innvalgt i Haugesunds kommunestyre.

Den lille sildedamperen «Goval» ble første skip med «B&T» på skorsteinen. Den ble kjøpt på auksjon uten at Hanna og Bertha var til stede. En bekjent la inn bud og først da han fikk tilslaget avslørte han de egentlige eierne. I 1909 ble de to ikke bare Norges, men verdens første kvinnelige skipsredere.

Shipping under første verdenskrig var profitt og tap i uskjønn forening. 900 norske skip gikk ned, 2000 liv gikk tapt.

Brummenæs & Torgersen satt igjen uten et eneste skip. Utrolig nok hadde de ikke mistet folk.

Damene var på ingen måte konkurs av den grunn. De kunne sin forsikringsjus og hadde en svært velfylt konto ved krigens slutt.

Den benyttet de til å bygge opp rederiet og da andre verdenskrig brøt ut hadde «B&T» igjen fire skip. Hvor mye de to kompanjongene detaljstyrte virksomheten vet vi ikke, men de var begge rundt 80 år gamle nå. Hanna ble stadig mer svekket og døde i 1942. Bertha levde til 1954.

Da freden omsider kom hadde «B&T» mistet tre av fire skip og tolv av mannskapene ble drept.

Det fjerde skipet grunnstøtte og dette medvirket til at rederiet opphørte i 1946. Dermed var 40 år som verdens første og eneste kvinnelige skipsredere over.

Hvordan var egentlig forholdet mellom disse to sterke kvinnene? Var det et lesbisk kjærlighetsforhold, en praktisk metode for å bli uavhengige av menn eller noe annet?

Bertha selv argumenterte for å slippe å betale arveavgift for Hannas halvpart av boet. De hadde bodd sammen, jobbet sammen og «i økonomisk henseende har det således mellom oss hersket formuesfellesskap på fullstendig samme måte som for ektefeller.» Hun slapp arveavgiften.

Hanna & Bertha var sikkert ikke ukjente med at det var kvinner som levde sammen i ekteskapelige forhold. Både i Norge og ute i verden.. Ekteskapet ville gjøre det vanskelig å beholde sin selvstendighet og uavhengighet av menn. Fysisk nærhet, kyssing og deling av seng kunne nok inngå i slike partnerskap, skriver forfatteren.

Begrepet lesbisk eksisterte ikke og lovverket som forbød seksuelle handlinger mellom personer av samme kjønn, gjaldt uttrykkelig menn. Dette ble presisert i Stortinget i 1889. Neppe som en liberal gest til kvinnene.

«Den var nok heller et utryk for at kvindelig seksualitet var noe man tenkte ikke eksisterte. Dessuten hørte kvinnene til i en mer privat sfære enn mennene, og rettsvesenet var først og fremst rettet mot usedelighet som kom offentligheten for øre».

Arne Vestbø fortjener ros for å ha løftet dette menneskelige og historiske dramaet fram i lyset. Noen vil mene at det er litt mange detaljer om enkelte skip og tonnasje. Jeg synes det hører med og selve Haugesundhistorien er rett og slett knakende god.