I boka «Eit hemmeleg liv» om spesialagenten og den frivillige i den spanske borgerkrigen, får Wilhelm Holst oppreising - 70 år etter sin død. Takket være journalist og forfatter Sigrun Slapgard.

La det være sagt med en gang: Sigrun Slapgard, erfaren journalist og forfatter, har gjort et usedvanlig solid stykke arbeid med denne boka. Jeg nøler ikke med å kalle denne boka en journalistisk og dokumentarisk bragd. Forfatteren har ikke fått noe gratis eller opp i hendene. Hun har rekonstruert flere ti-år av Wilhelm Holsts liv. Møysommelig og tålmodig.

Det var Ole Kleppe, som er barnebarn av Wilhelm Holst, som tok kontakt med Slapgard i 2014. Sigrun Slapgard nevner Holst i sin bok «Krigens penn» som utkom mange år tidligere. I denne biografien om Lise Lindbæk, journalist og forfatter med lang fartstid fra den spanske borgerkrigen nevner Slapgard Wilhelm Holst. Ole Kleppe har med seg brev og familiehistorier og har forsøkt å finne ut hva som skjedde med bestefaren, men har bare fått flere spørsmål og færre svar.

Lang historie kort så slår de to seg sammen, starter en omfattende forskningsreise fra land til land og seks år seinere kommer boka. Da er Holsts liv fra tretti-tallet til hans død i 1949 rekonstruert og skrudd sammen på nytt.

Innimellom er boka spennende som…ja, en spenningsroman! Det er noen komplekse tiår vi snakker om - og en svært kompleks mann.

Wilhelm Holst drev forretninger i Paris, da han i 1937 tok et dramatisk valg og fraktet tre ambulanser til den republikanske fronten i den spanske borgerkrigen. Etter det ser han ut til å ha levd et liv utenfor alle skjema. Som Slapgard skriver:

«Eg bladde gjennom breva og såg at dei utgjorde eit omriss av livet hans, eit godt utgangspunkt for jakt i arkiva. For meg var det ingen veg tilbake, det måtte bli bok.»

Det ble historien om en mann som reddet liv - hvor mange er vanskelig å si. Men vi snakker om hundrevis, indirekte kanskje tusenvis. Mennesker som hadde blitt drept i Spania eller i Frankrike etter at verdenskrigen brøt ut. Spanske motstandskjempere, spanske barn, franske og spanske jøder, britiske motstandsfolk, offiserer og nedskutte piloter som var strandet i Frankrike. Under forskjellige dekknavn opererte Holst på utrolig mange områder. Han ble kveker fordi kvekerne hadde romsligere arbeidsforhold og ble en improvisasjonens mester. Og han reddet liv.

Og da Franco vant og startet nedslaktingen av sine motstandere, kom Holst seg til Frankrike, først til Marseilles, siden til Paris. Fra en krig til den neste.

Stort sett hadde den to meter høye nordmannen stålkontroll på alt han gjorde. Han lå litt foran sine fiender i Gestapo og derfor overlevde han. Hadde alltid forskjellige pass og kontanter i mange valører på seg. Han snakket både tysk, fransk og engelsk og kom seg unna arrestasjoner, tortur og med overveiende sannsynlighet dødsstraff.

Den samme kontrollen hadde han ikke privat. Etter noen lykkelige førkrigsår i Paris med kona Anna og sine tre barn, endret mye seg. Han sendte familien til Norge og kastet seg inn i kampen mot Franco i Spania. Kone og barn tok inn på farsgården i Ådalen ikke langt fra Hønefoss. Da de tyske styrkene okkuperte Norge, inntraff den største tragedien i livet til Wilhelm Holst. Hans to sønner, Einar på 16 og Per ett år yngre, ble begge skutt rett ned og drept av tyske soldater. Det skjedde i første uke av krigen i Norge. Dette ga Wilhelm Holst en enorm energi og et hat mot nazismen som ble mye av drivkraften hans.

Da hadde han for lengst truffet den britiske sykepleieren Madge. Hun bodde mesteparten av krigen sammen med Wilhelm og titulerte seg Mrs Holst. Begge hadde også et forhold til britiske hemmelige tjenester…men ikke til samme tjeneste.

Komplekse forhold, altså og innimellom går nok forfatteren vel langt i å detaljforklare. Alt tyder på at Wilhelm Holst svek Anna i Ådalen. Barnebarnet Ole Kleppe hørte henne imidlertid aldri si et bebreidende ord om Wilhelm. Men mye tyder på at hun kjente til den britiske Mrs Holst. Anna levde i førti år etter Wilhelms død.

Wilhelm Holst overlevde den andre verdenskrigen, som han hadde overlevd den første og den spanske borgerkrigen. Han fikk sine utmerkelser og en viss økonomisk kompensasjon. Fysisk og psykisk var han en merket mann. Det hjalp ikke på humøret at det diplomatiske miljøet rundt den norske klubben i Paris bedrev regelrett skittkasting mot han. Men han fikk sin St. Olav og spiste lunsj med general de Gaulle.

Så er spørsmålet: Trenger vi virkelig nok en bok om verdenskrigen? Underforstått, blir vi aldri ferdige med den.

Jeg har stilt disse spørsmålene mange ganger. Når det gjelder denne boka, er jeg ikke i tvil. Den fortjener sin plass. Fortsatt er det enkeltmennesker, skjebner, som fortjener å bli løftet fram. Wilhelm Holst er et sånt menneske. For den siden av krigen blir vi nok ikke ferdige med på lenge…