Helt siden folkeavstemninga i 1905 har monarkiet stått sterkt. På mange vis har det også stått sterkt hos republikanere som Harald Stanghelle. Årsakene er sjølsagt mange og sammensatte, men måten kongene Haakon, Olav og Harald har møtt folket på og blitt en del av folket, har vært og er av avgjørende betydning.

Gjennom elleve møter mellom de to Haraldene gjennom 2019 og frem til mai i år, har de to gått gjennom temaer som har vært og er viktig for folket og dermed også for Kongen. Det skinner tydelig gjennom at monarken er en lytter av rang: han skjønner mer eller mindre intuitivt hva som rører seg der ute og han vet hvordan skal møte disse strømningene.

I perioden etter at kong Olav, som blei kalt folkekongen av oss nordmenn, gikk bort, stilte mange spørsmål om den noe beskjedne og relativt tilbaketrukne kong Harald kunne være i stand til å fylle sin fars sko. Kong Harald, som innrømmet at han var livredd etter at han tok over, gled sakte, men sikkert inn i rolla og på sitt eget vis fylte han den og i nordmenns bevissthet har også han blitt folkekonge som sin far.

Stanghelle legger mye av premissene her ved å gi oss de historiske, politiske og personlige faktaopplysningene. Med det som bakteppe - det være seg folkeavstemningen, krigen, idretten, hjemkomsten i 1945, dramaet rundt Kongens forhold til frøken Sonja Haraldsen, problematikken om eventuell abdikasjon, miljøvern, 22. juli 2011, Ari Behns sjølmord og koronakrisa, er samtalene mellom de to og spesielt Kongens egne tanker om hvordan han har tenkt, agert og - nok en gang - møtt folket, svært interessant å få ta del i.

Kongen er ganske så ivrig når det gjelder å nedspille si egen rolle. Her er det på ingen måte snakk om koketteri; det er så åpenbart at Kongen er beskjeden på egne vegne. Tydeligst kommer det frem når han "innrømmer" at det kanskje betydde noe det han gjorde og den han var for eksempel rundt 22. juli.

Gjennom denne flotte boka - den er god og tung å holde i og den har et strålende bildemateriell som følger hvert kapittel - blir vi bedre kjent med kong Harald og tankene hans både om fortid, nåtid og fremtid. Harald Stanghelle skal ha all mulig slags skryt for å ha kommet tett på Kongen og Kongen skal ha all mulig slags ære for å by på seg sjøl. Til tross for at han hevder at han er pessimist.

PS Jeg har sjøl hatt æren og gleden av å lage et times TV-program med kong Harald om hans idrettskarriere og hans interesse for sport. Det svært positive og ekte inntrykket jeg satt igjen med etter det intervjuet, blir bare bekrefta gjennom Stanghelles bok. Vi har med en konge å gjøre som er hel ved - og vel så det. Sier nok en republikaner.