Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Bra om kyniske bloggere

Møt familien Wiig, Jens & Lotte og lille Poppy - hele landets kjæledegge og familiens eneste inntektskilde takket være bloggen «Flotte Lotte».

Møt også Emer og Mons, norsk politi sitt nye radarpar. Hun har vært psykotisk og tar ikke de foreskrevne medisinene. Han er av den hardhendte typen som stadig ligger tynt an hos politiledelsen etter å ha håndtert vitner eller mistenkte på «sin måte».

I «Poppy» av Kristine Getz kretser handlingen om et mulig kidnappingsdrama. Men det viser seg fort at forfatteren har mer på hjertet enn å skrive en tradisjonell krim.

To-åringen Poppy blir brått borte mens hun er hos bestefar på Bygdøy. En stalker har plaget familien i en tid og alle tenker kidnapping. Spesielt fordi et annet barn nylig forsvant og ble borte i tolv timer. På tross av lykkelig slutt i den saken preger dette familien Wiig og særlig mamma Lotte.

Emer Murphy er sykemeldt i ennå en uke og skal ta sine antipsykotiske medisiner etter utskriving fra psykiatrisk avdeling. Det gjør hun altså ikke. Derimot møter hun opp på politihuset og glir inn i etterforskningen nærmest som en frivillig dugnadshjelper. Makkeren hennes, Mons Tidemand, er glad for hjelpen, men bekymrer seg for henne. Det gjør også deres begges overordnete som likevel tillater at Emer tar i et tak. Jeg tror faktisk ikke at dette kunne ha skjedd i virkeligheten. Med forbehold om at boka faktisk ikke avslører hva som skjedde da hun ble innlagt.

Mens leseren følger etterforskningen som er nokså tradisjonell, ruller forfatteren ut historier om alle involverte. Og det er ikke bare pent. Lille Poppy er en pengemaskin. Det vet særlig far, Jens Wiig. Han er en mislykket tennisproff fra Bygdøy med dyre vaner og fin familie. Flotte Lotte får vi vite mer om - hennes forhistorie blir langsomt rullet opp og her er det litt av hvert, som det heter. For eksempel fortid som «camgirl» på webkamera som kunder med spesielle ønsker og behov kan betale for å se på og chatte med.

Dette vet verken ektemannen eller hans fine familie. Og hadde de visst om flotte Lottes tidligere yrkeskarriere hadde skandalen vært et faktum.

Forfatterens agenda blir tidlig klar: hun synes at måten Lotte og Jens utnytter Poppy på er ytterst kritikkverdig og usmakelig. Det ligger altså et betydelig element av samtidskritikk i boka. Det finnes ganske mange foreldre og bloggere som temmelig ukritisk legger ut bilder og tekst om seg og den nærmeste familie hele tiden. Lotte er flott å se på, Poppy er åpenbart veldig søt og kombinasjonen er uslåelig på nettet. Riktige produkter og riktige synspunkter slår ikke feil. Pappa Jens har dessuten lagt tennisracketen på hylla og grepet til fotoapparatet. Han er blitt en habil fotograf og en svært kynisk markedsfører.

Det er den grenseløse kynismen og egoismen hos en del foreldre som bokas budskap handler om. Forfatter Kristine Getz legger ikke skjul på hva hun synes, men dette er ikke et opprop eller en pamflett mot sosiale medier. Krimintrigen er spennende nok og personskildringene er innimellom veldig gode. Og du møter mange personer, kanskje for mange, i denne boka.

For eksempel Emer Murphys farmor Marcelini Bandini, et navn selv en tredjerangs sirkusartist vil rødme av. Hun er clairvoyant eller synsk og har sitt eget program på TV - «Sjeleprat». Joda, mange vil si at dette likner noen fra vår egen mediavirkelighet. Akkurat som den som følger bloggere og visse kjendiskretser vil finne likheter mellom bokas personer og folk fra det virkelige liv. Farmor har i sitt klarsyn sett at det ikke er riktig av Emer å ta antipsykotisk medisin. Og at politihuset trenger hennes arbeidskraft og innsikt umiddelbart. Hun antyder også at Emer har noen av de samme evnene som hun har - altså at hun ser og forstår mer enn de fleste.

Bandini tar med seg barnebarnet Emer på Theatercafeen, men avslår kelnerens forslag om biff. Dyrenes energi fra slakteøyeblikket tar nemlig bolig i henne. Og som hun sier:

«Bernaise og dødsangst er ingen god kombinasjon».

Dette er bare en av mange gode replikker og one-liners i boka. Som da Emer er hos psykiateren som stadig fingrer med ørene sine:

«Psykiateren hadde vridd på øreflippene, som om de var våte puter han ville tømme for vann».

Poenget mitt med å nevne dette er følgende: Kristine Getz har en god penn! Hun skriver med stor energi og strør om seg med mange treffsikre formuleringer. Det er ikke hverdagskost i flommen av norske krimbøker.

Skrekkscenariet er at lille Poppy er kidnappet av en pedofil. Dette er politiets innledende spor og preger etterforskningen. Hvordan den bærer av sted under ledelse av parhestene Emer og Mons skal vi selvfølgelig ikke røpe. Derimot skal vi trekke fram forfatterens smarte metode for å knytte den virkelige handlingen til virkeligheten på nettet.

Det refereres fra et mammaforum der det stadig er beundrende innlegg om flotte Lotte og Poppy. Og det siteres fra et pedofilt forum på det såkalte mørke nettet. Oppdiktet, javel, men det gir en aura av realisme likevel.

Og forfatteren bruker disse utdragene til å bringe handlingen videre. Blant annet er det via dette vi forstår hva flotte Lotte har tjent penger på tidligere. Jeg synes dette er et ganske elegant grep fra forfatterens side.

Men til slutt skal alle løse tråder knyttes i hop. Enhver god krimintrige trenger et klimaks. Jeg mener at Kristin Getz ikke helt innfrir på de siste sidene. Ja, det er utfordrende å tenke seg fram til hvem som er forbryteren, men den utløsende sluttscenen krever litt mer action etter min mening. Men det kan komme neste gang. Politikammeratene Emer og Mons tar jeg gjerne et gjensyn med.