Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5I Roald Dahls store fotspor

Et sultent og illeluktende beist på loftet. En temmelig rampete pøbelunge fra barnehjemmet i nærheten. Et digert kråkeslott av et hus der innehaveren, Ebenezer, ikke er mindre enn 511 år gammel. Diverse snakkende og syngende dyr.

Joda, det er nok av fantastiske elementer i «Beistet og Bettina». Både Molly og bestefar tenkte etter få sider av forfatteren Jack Meggitt-Phillips bok at han har en stor og lysende ledestjerne i sitt forfatterskap: ROALD DAHL.

Ikke noe galt i det, men det er høyt opp til Dahls univers. Denne forfatteren er nok ikke helt der ennå, men er så absolutt på vei.

Utgangspunktet er at Ebenezer er blitt 511 år fordi han har inngått en pakt med beistet. Beistet er grådig og sulten, Ebenezer må tilfredsstille hans ønsker. Til gjengjeld får Ebenezer rike gaver - og beistet er skikkelig magisk og kan skaffe det meste. Blant annet en ungdomsdrikk.

Vi skjønner fort at Ebenezer snart havner i noen meget ubehagelige valgsituasjoner. Beistet har allerede smakt det meste, fra svære pianoer til utrydningstruede papegøyer. Hvis Ebenezer ikke skaffer fram det Beistet vil ha, blir det ingen ungdomsdrikk. Og da vil Ebenezer snart bli innhentet av sin egentlige alder.

En dag lurer Beistet på hvordan et lite barn smaker og beordrer rett og slett Ebenezer til å skaffe ett.

Bare tanken på at han ikke skal få ungdomsdrikken torpederer hans moralske skrupler. Han besøker nærmeste dyrehage, men lykkes ikke å putte noe barn i sekken - foreldrene reagerer naturlig nok! Da oppsøker han nærmeste barnehjem for å adoptere et barn. Barnet skal i sin tur bli mat for Beistet. Det er i hvert fall planen.

Han går fra barnehjemmet med det absolutt slemmeste barnet han finner, nemlig Bettina. En slags trøst, får vi tro, at barnet som skal bli føde for Beistet på loftet ikke er likt av noen og ikke liker noen selv. Hun er typen som stapper meitemarker i andre barns nese og smører superlim på dosetene!

Det er som Molly sier det: «Hun er sinnsykt slem den jenta!»

Det er nok av ganske makabre innslag og beskrivelser. Beistet for eksempel, synes i første omgang at Bettina er litt mager og vil ikke sette tennene i henne før hun er blir fetet opp. Sånn at det er noe å bite i, noe som smaker. Og Ebenezer prøver så godt han kan med all verdens god og fet mat. Til Bettina omsider har nok kjøtt på beina. Her trekker forfatteren en aldri så liten veksel på eventyret om Hans & Grete.

"Slutten er uhyggelig spennende", sier medanmelder Molly. Hun leste den på senga i mørket. Også bestefar innrømmer at den store sluttscenen der Bettina og Beistet barker i hop er best å lese med lyset på! Forfatteren smører skikkelig tjukt på i beskrivelsen av det uhyggelige Beistet som har tre tunger, sikler og lukter forferdelig vondt. En del unger vil nok mene at noe er litt vel skummelt.

Denne boka egner seg for høytlesing. Det oppstår flere moralske dilemmaer som er godt egnet for prat på tvers av generasjoner. Det skjer en markant utvikling hos våre to hovedpersoner - til det bedre. Og boka berører mange temaer, fra miljøvern til pengeproblemer.

En anmelder mener boka egner seg for åtte-åringer.

Molly på 11 mener at boka egner best seg for ti-åringer og oppover.

Illustrasjonene til Isabelle Follath har etter min mening akkurat det som skal til for å høyne leseropplevelsen - noen tegninger er ganske enkle, mens andre er mer kompliserte og fulle av elementer som stimulerer fantasien.

Line Almhjell har oversatt fra engelsk og det har hun gjort helt utmerket.