Hovedpersonen er Harald Sigurdsson som fikk tilnavnet Hardråde - rett og slett fordi han ikke nølte med å kappe hodet av sine fiender. Han var ingen lett mann å bli uvenn med, viljesterk og hevngjerrig som han var. Han var bror av Olav den hellige som har blitt behørig behandlet i tidligere bøker av Ekeberg. Harald Hardråde hadde store nasjonale og internasjonale ambisjoner. I Norge ville han være den ubestridte kongen. Han skattet imidlertid sine undersåtter såpass kraftig at de murret og mer enn det. Så han måtte stadig ut og tukte obsternasige bønder som ikke leverte sølvet kongen trengte til sine mange kriger.

Ute i verden ville han være konge av Danmark. Derfor kriget han stadig med danskekongen. Han syntes også et stort nordisk rike som inkluderte England var en god idé. Verken danskekongen eller Englands konge var enige i det. Vi følger Harald på et krigstokt mot danskene som ikke var spesielt vellykket. Og vi blir med da han utruster en kjempeflåte og setter over Nordsjøen mot England. I januar 1066 dør nemlig Edvard bekjenneren, den engelske kongen. Rundt dødsleiet står flere sønner som sikler på tronen. Harald mente at han også hadde et krav på den engelske tronen. Nokså tynt begrunnet, men nok til å dra over med hundrevis av skip og en kjempehær.

Harald visste at engelskmennene lå i en langvarig strid med Wilhelm erobreren og hadde nok tenkt å utnytte et slags maktvakuum til egen fordel. Harald trengte ikke noe grunnkurs i statsvitenskap - han var en krigersk maktpolitiker.

Ekeberg skriver levende om toktet til England, selv om det fortsatt er svært mange navn å forholde seg til. Som mange vet møttes hærene ved Stamford Bridge ikke langt fra dagens York og her faller Harald Hardråde. Og dermed er vikingtiden over.

Dette er ingen historiebok, men en roman. Forfatteren bygger på et historisk skjelett med ekte konger og dronninger, men dikter opp noen personer her og der. Når det gjelder handlingen dikter han selvfølgelig mye, men skriver i et greit etterord at de oppdiktede hendelsene kan ha skjedd. Og han redegjør for historiske og oppdiktede personer. Og han har utvilsomt gjort betydelige studier i litteraturen og historien. Sjangeren kan vi godt kalle «vik-litt», vikinglitteratur. Når en forfatter beskriver slaget på Stiklestad eller Stamford Bridge må det være lov å legge inn avkappede hoder og hender i fleng. Vi snakker om tusenvis av krigere med skarpslepne sverd, økser og spyd. Det ryker noen lemmer i kampens hete.

Dikte må forfatteren også gjøre med hensyn til følelseslivet til personene sine. At en sønn feller noen tårer når en respektert far dør i slaget, er vel ikke usannsynlig.

Kvinnenes betydning i på denne tiden er det forsket mye på. Jeg synes Ekeberg er god når han gir plass til Åsta Gudbrandsdatter. Åsta er en av de viktige mødrene i norsk historie. Som mor til Olav den hellige og Harald Hardråde og bestemora til Olav Kyrre (som etterfulgte Harald ) er hun virkelig «the kingmaker». Hun hadde åpenbart stor innflytelse og overlevde de fleste med sine nitti år.

Dette er altså en spennende, underholdende og blodig bok i sin spesielle sjanger. Blir du inspirert til å lese mer anbefaler jeg Tore Kvæven to bøker fra Grønland: «Hard er mitt lands lov» og «Når landet mørknar».

Men begynn gjerne med «Dødens hærfører».

PS Jeg gjør oppmerksom på at jeg har jobbet i samme mediebedrift som Ekeberg i en årrekke.