Ståle Wig er en norsk sosialantropolog som bestemte seg for å dykke ned i det cubanske samfunnet - dypere enn den vanlige turist rekker på et par uker. Han har besøkt øya mange ganger og har bak seg et atten måneder langt studieopphold der han ville undersøke økonomiske forhold. Wig etablerer tette kontakter med noen unge og noen eldre cubanere, han skaffer seg venner og følger dem og deres skjebner tett. Og for å ta Havanna på pulsen bruker han forskningsstipendiet sitt på å kjøpe en taxi! De gamle amerikanske bilene er et kjennetegn for Havanna. De fleste av dem er reparert og fikset både utvendig og innvendig.

Wig investerer i en Buick Roadmaster Sedan fra 1953.

«Den var pen å se på, med matt, mintgrønn lakk. Langs dørene på siden, fra bakhjulet og hele veien til forhjulet, skjøt en bøyle av krummet stål som en pil. Runde lykter kikket mot veien som fiskeøyne. Og innvendig var rattet og setene originale, trukket i gulnet, hvitt skinn. Men, jeg ante ingenting om motorer og gamle biler, annet enn at de måtte repareres stadig vekk».

Joda, bilen spiller selvfølgelig en sentral rolle. Stort sett er det bare trøbbel med den og den endelige og lovlige taxilisensen får de aldri. Men den kjører sine turer og tjener litt i den gråsvarte delen av cubanske økonomi. Som vel og merke utgjør en stor del av økonomien på den karibiske øya.

Men viktigst er menneskene. Vi blir godt kjent med fire-fem av dem og forfatteren følger dem i flere år. Det reiser spørsmålet om hva slags bok dette er? Jeg synes den befinner seg i grenselandet mellom en dokumentar og en sterkt realistisk roman. Kan vi kalle det en doku-roman? Selv skriver han i etterordet:

«For å få leserne til å forstå noe om hvordan folk lever på Cuba, har jeg vært overbevist om at de også må føle noe. Derfor er ikke boka et historisk referat. Jeg har valgt ut noen scener og valgt bort mange flere, små biter av et stort univers.

Jeg snakket med hovedpersonene, deres familie og venner over en periode på syv år. De har måttet tåler utallige spørsmål fra meg, ofte på ugudelige tidspunkter.»

Vi møter hovedpersonene hans omtrent da Raul Castro møter Barack Obama. Dette ble startskuddet på en frigjøringsbølge mange av de unge cubanerne trodde på. En frigjøring fra tankepolitiets mentale tvangstrøyer. Og en liberalisering eller oppmyking av det stivbeinte, byråkratiske og gjennom korrupte økonomiske systemet på Cuba. Nå skulle amerikanske turister strømme til Cuba. Endelig skulle cubanerne få tilgang til alle varene den amerikanske embargoen holdt unna dem.

Homseparet Norjes & Taylor kaster seg ut i det nye livet. De elsker internett og blogger i vilden sky. De føler at isen smelter og at det er grunn til håp og optimisme for Cuba. Og gjennom nettet strømmer nye impulser og inntrykk inn i unge cubaneres verden.

I dag, sju år seinere, vet vi at det slett ikke gikk som mange håpet. Partiet, byråkratiet og tvangstrøyenes tid var ikke forbi. Og det enorme overvåkningssystemet er seiglivet.

I rettferdighetens navn skal det sies at det er mulig til å drive for eksempel utleie av rom til turister, såkalt casa particulare, eller starte en café. Før var alt slikt statlig. Men sensuren var slett ikke død.

Gjennom personene i boka forstår vi at mye av denne «friheten» bare er glasur. For hva hjelper det å drive Airbnb i Havanna hvis du opplever at leiligheten din helt plutselig ikke har en dråpe vann i rørene. Og du må kaste deg rundt og bestikke sjåføren på vannbilen sånn at han kommer og fyller tanken i blokka di utenom tur.

Ståle Wig beskriver forsøk på forsøk på å få taxien registrert. Sammen med sin businesspartner Catalina, en godt voksen cubansk kvinne, tråler de offentlige kontorer. Wig har en følelse av at hun vil vise ham noe mer enn køer og byråkrati. Hun vil rett og slett vise ham et land som ikke lever opp til forventningene hennes. En gang traff de en saksbehandler som var ærlig nok til å be om en bestikkelse:

- Det koster femti, sa kvinnen og pekte på et tårn med papirer som utgjorde søkerne foran oss i køen.

-Og forresten må vi ha beløpet i femmere, for vi skal dele det på alle på kontoret.

Å kjøpe seg en bedre plass i en av de mange køene, er åpenbart en folkesport på Cuba og en av mange kilder til korrupsjon. Forfatteren har samlet og satt sammen episoder og hendelser som i sum gir et troverdig bilde av livet på Cuba. Han har gjort en fremragende jobb etter min mening. Her er et stort antall biter rekonstruert og satt sammen til et ganske helhetlig bilde av det puslespillet dagens Cuba er. Man unngår ikke å bli glad i hovedpersonene hans, særlig homseparet Norjes og Taylor og kvinnene Linet og Catharina. Vi føler med dem der de tester de nesten usynlige grensene for hva som er lov og ikke. Og skal ikke røpe hvordan det går med dem - annet enn at de får ganske ulike skjebner.

Skal man reise til Cuba? Ja da, men les denne boka først. Da skjønner du mye mer av det egentlige livet og det daglige strevet på denne motsetningsfylte øya. Boka gir deg et bedre og dypere blikk for dagliglivet. Verdt å ta med seg når man bestiller sin rom eller besøker en Buena Vista Social Club. Anbefales!

Jeg vil også nevne en annen Cuba-bok av en norsk forfatter. Torgrim Eggens «Hermanas» fra 2006. Det er en flott roman om livet og kjærligheten på Cuba. Jeg nevner og anbefaler den her fordi jeg under lesing av «Havanna Taxi» stadig fikk flashbacks fra den. Les denne og - og du er godt rustet for en tur til Cuba. Noen illusjoner fattigere.