Her i Nettavisen utropte vi Tore Renbergs «Tollak til Ingeborg» til høstens beste roman. Og landets bokhandlere var enige og belønnet Renberg med Bokhandlerprisen.

Roy Jacobsen bergtok oss med «Bare en mor», et nytt intenst kapittel i den spennende slektshistorien fra Barrøy på Helgelandskysten.

Begge disse bøkene fikk en vel fortjent sekser av oss. Her kommer det en sekser til.

Vi er mange som har fulgt Hoem-slekta fra Romsdalen gjennom bøkene til Edvard Hoem. Særlig «Slåttekar i himmelen» begeistret mange lesere. Men også Hoem-slektas utvandrerliv på den amerikanske prærien fascinerte mange.

I «Felemakaren» er Lars Olsen Hoem hovedpersonen - i et ganske omfattende persongalleri. Han vokser opp på gården Hoem i Romsdalen. 20 år gammel er han brått innrullert i den dansk-norske hær og på vei til København for å krige mot Lord Nelson og den overlegne engelske marine. 57 mann marsjerer fra Romsdalen til København! Ingen ordinær fottur. De er alle tvangsrekruttert fordi romsdalingene har ord på seg for å være gode til å ro….

Dette er Napelonskrigenes tid og unge Lars får en ilddåp i det berømte slaget på Københavns red i april1801. Han er heldig og overlever.

Hjemme igjen på Hoem finner han seg ikke til rette - det er som om det ikke plass til den storvokste, åpenbart begavede og svært musikalske gutten. Det hjelper heller ikke at han har en uløst konflikt med storebroren PE - en konflikt som handler om en høyt skattet tjenestejente som forsvant. Lars mistenker hele livet at storebroren har drept henne etter først å ha gjort henne gravid. Denne konflikten er en (av mange) røde tråder fra begynnelse til slutt.

Lars drar til Kristiansund. Han drømmer om å bli skipper på egen skute og seiler i 1809 til Arkhangelsk i Nord-Russland for å bytte saltfisk med korn. De vanlige handelsrutene var blokkert av britiske skip. Det går ikke bedre enn at skuta blir kapret på hjemveien. Lars ender i fangenskap i England og blir ikke fri mann før i 1814. I fangenskapet treffer han en fransk fiolinmaker, Monsieur Jean. Lars kan allerede traktere fela og de to får et sterkt felleskap. Lars er lærenem og grunnlaget er lagt. Lars Hoem bygde flere hundre fioliner i løpet av sitt 70-årige liv. Et trettitall finnes visstnok fortsatt.

Tilbake i Kristiansund treffer han Gunhild og forfatteren gir en rørende flott beskrivelse av kjærligheten mellom de to - en kjærlighet som gir dem sju døtre.

Selv om dette er en slektskrønike skriver Edvard Hoem i etterordet at det handler om en fiksjonshistorie. Han har utvilsomt gjort et betydelig forskningsarbeid. Først de formelle fakta fra kirkebøker, panteregistre og havneprotokoller. Men det blir ikke roman av slikt. Det er når Hoem fargelegger rammeverket med følelser, stemninger og hendelser som har eller ikke har skjedd, at stoffet løfter seg. Det er et godt tegn når leseren ønsker at boka ikke må ta slutt, at du vil vite mer om menneskene og om tiden de lever i. Og at du nikker forståelsesfullt de gangene Holm skriver at han ikke kan være sikker på hva som skjedde. Han trer altså inn som forteller og innrømmer at han må velge retningen handlingen tar. Et ganske sjarmerende grep, faktisk.

Han setter personene inn i en historisk ramme som sier mye om hvordan fattige småbønder levde langs kysten for 150 år siden. Han fanger nye tanker i tiden, det er jo stadig revolusjoner i Frankrike. Og predikanten Hans Nielsen Hauge reiser rundt og utfordrer det etablerte presteveldet. Mens de økonomiske konjunkturene påfører fattigfolk vekselsvis håp og velstand i noen år, armod og sult de neste. Og han setter ord på slitet…

«Felemakaren» blir felemaker ganske tilfeldig, men det er litt å lære om respekten for treverk og håndverk etterhvert som Lars Olsen Hoem lærer faget. En fin detalj er oppskriften på fernissen, lakken den tynn-høvlede og sarte fiolinkassen skal settes inn med. Oppskriften, som er ganske komplisert, skal være noe av det som faktisk finnes etter Lars.

Denne boka kommer til å ligge under mange juletrær i ytre Romsdalen og på Nordmøre. Og i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø og resten av landet. Hoems familiekrønike har vist seg å være en gullåre han kan utnytte med omhu. Og mange vil ha en bit av gullet.