Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6En perfekt bok i coronaens tid

En reiseskildring på 620 sider fra noen av de mest utilgjengelige og eksotiske stedene på kloden dumper inn på hjemmekontoret - og jeg er solgt!

Sosialantropologen og forfatteren Erika Fatland har gjennomført en til sammen åtte måneder lang researchreise i Himalaya og har levert en reiseskildring av ypperste klasse. Mens det er reiseforbud! Det står stor respekt av dette bok-prosjektet.

Men, ta deg god tid. Denne boka er tettpakket med informasjon.

Hun har tidligere vist at hun kan reiseskildringens fag. Flink til å observere, god til å møte mennesker og såpass forberedt at de hun møter gir verdifull informasjon…jo, både i «Sovjetistan» (2014) og «Grensen» (2017) leverer Fatland kvalitet til reisesugne lesere. Hun er i elitedivisjonen med for eksempel Torbjørn Færøvik og hans bøker fra Kina.

Noe av det viktigste hun gjør er å dokumentere forandringer. Hvordan menneskenes liv er i endring og det moderne trenger seg fram. Religioner er fortsatt viktige og det er mange av dem i et område som omfatter Pakistan, India, Nepal, Tibet, Bhutan, Sikkim og Kina. Vi møter sjamaner, munker, nonner og prester av alle slag. Men alle livsformer og tradisjoner er under press. Også naturen viser klare tegn på slitasje og selv i åttetusen meters høyde er klimaendringene ubehagelig påtrengende.

Himalaya har verdens høyeste fjelltopper og øverst troner Mount Everest med 8848 meter. I tillegg til et titalls fjell som rager 7000 meter og høyere.

Så høyt kommer ikke forfatteren, men hun kommer til Everest Basecamp og det er 5364 meter over havet. Høyt det og!

Hun skriver skarpt om «everestturismen» som når stadig nye høyder. Og som tar stadig flere liv, mange hundre til sammen. I løpet av den to måneder korte sesongen er rundt tusen mennesker innom Basecampen. Mange er rene turister, noen skal bestige verdens høyeste fjelltopp. Det blir mye søppel av dette, men det menneskelige avfallet veier også tungt. Bærerne som har slitt seg opp med toalettpapir, øl, Pringles og cola, må bære mye ned også: Tretten tusen kilo bæsj! Hvert år.

Ni tusen ganger er Everest erobret, av fem tusen klatrere. Selv om en topp kan bestiges for første gang bare en gang, er de kreative everest-rekordene mange: Lengste opphold på toppen (21 timer), første kvinne på toppen (1975), første ekteskap (2005), første amputerte kvinne på toppen (2013), første kreftpasient (2017)…for å nevne noe. I 2017 forbød imidlertid nepalske myndigheter dobbeltamputerte og blinde å bestige fjelltoppen. Protestene fra disse gruppene ble kraftige. Etter et halvt år opphevet Nepals høyesterett forbudet. Det er diskriminerende å forby mennesker med spesifikke handicap adgang til Mount Everest…

Turen til Basecamp er den absolutt mest anstrengende deler av forfatterens omfattende reise. Høydesyke, diare, vannmangel, forfrysninger og total utmatting hører med til Everest-kulturen. Dette kapitlet alene er svært leseverdig for en som kun i teorien har vært innom tanken på tindebestigning. Det blir med tanken.

Og, om noen er i tvil: Bærerne er heltene i dette spillet.

På flyet hjem reflekterer Fatland over at selv om de enorme fjellene virker uforanderlige, så endrer de seg. Elvene vasker med seg sand og grus, den evige snøen smelter og breene blir mindre for hvert år. Alle de store og livsviktige elvene i Asia kommer fra Himalaya. Tørker kildene ut får det katastrofale følger for jordbruket i land som Pakistan, India, Kina og Vietnam.

Nye veier med svart asfalt åpner stamme- og lokalsamfunn som har vært nesten helt isolert - og med veien kommer det moderne. Ikke minst turismen som er en slitasjefaktor og en inntektskilde for en fattig lokalbefolkning.

«Jeg hadde sett fraflyttingen og mobiltelefonene som lokker med det samme forlokkende, golde skinnet i mørke kvelder i Himalayas fjellandsbyer som overalt ellers der ungdom møtes. Alt er i endring, alltid.»

«Høyt» er illustrert med kart og forfatterens egne bilder. Kartene kunne vært mer detaljerte når det gjelder reiseruten, men er ikke dårlige. Noen stjernefotograf er Fatland heller ikke, men bildene er langt bedre enn i hennes foregående reisebøker.

De beste bildene fikk jeg likevel i hodet….av teksten.