«Ti amo» betyr jeg elsker deg på italiensk. Dette er historien fra virkeligheten om den norske forfatteren som forelsker seg i sin italienske forlegger, Luigi Spagnol. Bare fire år får de sammen. De to første svært lykkelige, de to siste preget av at han får en dramatisk kreftdiagnose og til slutt dør fra henne. Hun er fortellerstemmen. Han er lukket og lite villig til å snakke om døden. Som betyr at leseren får mye av historien fra Ørstaviks perspektiv. Også hennes fortvilelse over å ikke nå inn til mannen hun elsker. Om han beskytter seg selv eller henne eller begge samtidig vet jeg ikke. Legene i Milano, der paret bor, innvier henne i hvor alvorlig sykdomsutviklingen er. Etter en omfattende og viktig undersøkelse får hun beskjed av legen om ikke å fortelle Luigi sannheten. At han maksimalt har ett år igjen å leve.

«Han spør ikke mye, sa legen til meg, og det gjør du ikke, det gjorde du ikke nå heller.. Jeg kjenner meg innsauset i dette og vet ikke om jeg gjør det rette, hva er det rette, kanskje er det ikke en rett ting å gjøre, sånn jeg har tenkt før og trodd, at det rette alltid er å se sannheten i øynene og leve med det som er, samme hvor vondt det gjør, at selv om jeg nok tenker at det er rett for meg, så kan jeg ikke bestemme at det skal være rett for deg»

Og konkluderer:

«Du er den meste intelligente mannen jeg kjenner og spør du ikke må det jo være fordi noe i deg velger ikke å ville vite noe mer.»

Dagene i leiligheten i Milano rusler avgårde med alle sine trivielle detaljer. Selv om leseren ikke et øyeblikk glemmer at dødstruende sykdom ligger under, må livet gå sin gang.

Hun må sjekke om det blir regn fordi hun har hengt klærne hans ut til tørk. Og passe på at det er yoghurt i kjøleskapet…og yndlingsbrusen hans. Vite at det er risotto og parmesan i huset så hun kan lage riso in bianco når det ikke er noe annet han klarer tanken på å spise.

Men hun går langt i å tilpasse seg omsorgsrollen. Hun reduserer sitt energinivå til hans og sier at hun har skrudd sin egen livsbrann ned for å være i kontakt med hans. Og da hun på et forfatterseminar i Mexico treffer den sjarmerende A endrer dette seg. Hun innleder ikke et forhold til A der og da, men forstår hvilket univers av avstand det er mellom henne og den dødssyke Luigi….avstanden mellom liv og død.

«Ti amo» er en vakker bok. Den er tett på virkeligheten og sykdomsdramaet uten å bli påtrengende privat. Hanne Ørstaviks roman nummer femten er annerledes, selvfølgelig, på grunn av den spesielle livssituasjonen hun har vært i. Men velskrevet og troverdig.