Anselm Kiefer er styrtrik, kanskje en av de rikeste kunstnerne i dag - i hvert fall i Europa. Han har kjempestore eiendommer i flere land. Alt han tar i blir kunst, skriver Knausgård. Og han kunne lagt til: All Kiefers kunst blir penger. Det er ikke rart mannen er blid nesten hele tiden. Knausgård gjengir Kiefers latter ganske gjennomført.

Så kan man lure på hvor tjukk boka må bli for å romme både Knausgårds selvbilde og Kiefers? Litt overraskende er boka tynn, ikke mer enn 130 sider - med mange bilder. Men, hvor smalt er ikke det, at en forfatter fra lille Norge skriver bok om den store Anselm Kiefer? Tja, folkelesning blir kanskje ikke boka, men den fortjener absolutt sitt publikum. Og den er utvilsomt dyktig utført - om man kjøper premissene. Blant annet vil Karl Ove Knausgård synse og mene mye om kunsten og kunstnerens rolle. Det kommer ikke så mye om dette fra Kiefer. Den som tror at vi blir godt kjent med denne kunstneren, blir skuffet. Men de fleste av oss blir bedre kjent med mannen enn vi var.

Karl Ove Knausgård ble interessert i kunst i slutten tenårene. Anselm Kiefer var en betydningsfull samtidskunstner som laget store, tunge kunstverk. Bildene og skulpturene tok virkelig stor plass. Dette var tung kunst i dobbel forstand. Knausgård ble interessert og betatt. Kiefers kunst sto for noe han intuitivt verdsatte - best beskrevet som alvor.

Den som møter Kiefers kunst for første gang vil forstå hva han snakker om. Både bilder og skulpturer er dystre, grå og mørke. Han smelter av alle ting bly og heller dette over gjenstander som dermed tar nye former.

Som en etterhvert sentral tyske etterkrigskunstner har han fotografert seg selv i nazi-uniform og malt enorme lerreter med gigantiske ruiner. Tanken går til krig og død.

Hans sans for bly, smeltet bly, går igjen. Den som vil se et eksempel kan besøke Astrup Fearnly-samlingen på Tjuvholmen. «The High Priestess/Zweistromland» fra slutten av 1980-tallet er rett og slett en enorm bokhylle med et par hundre store bøker, alt i bly! Vi snakker metervis.

Denne kunstneren er det altså Karl Over Knausgård får full tilgang til. Litt som en groupie som inviteres med på turne med The Rolling Stones.

De møtes i hans hangarliknende atelier utenfor Paris. Kiefer er i fullt arbeid, men kommer likevel syklende gjennom den enorme hallen for å hilse på sin gjest - før de skal spise lunsj sammen. En sjarmerende gest - som det senere viser seg at kunstneren benytter når han vil gjøre inntrykk! Det skjønner Knausgård når han flere år senere treffer en ny, potensiell Kiefer-groupie. Som ble utsatt for det samme.

Forholdet mellom Kiefer og Knausgård varer i en fem års tid. De har stadig kontakt. Kiefer inviterer Knausgård med på utstillinger og foredrag nær sagt verden rundt. Det som i utgangspunktet skulle bli en artikkel i The NewYork Times Magazine, ble noe mye mer, blant annet denne boka. (At det går fem år før NYT Magazine får sin artikkel, får være den økonomiansvarlige redaktørens hodepine).

Men det virker som om de trives i hverandres selskap. Riktignok kaller Kiefer Knausgård stadig «Klaus» - noe Knausgård ikke kan skjule at han irriterer seg over.

Det som må slå leseren er Kiefers uslitelige humør og hans stadige latter. Karl Ove Knausgård er med på fly- og bilturer - og Kiefer byr på seg selv. Aldri sur.

Det er som om han inderlig gjerne vil at Knausgård (og dermed vi) skal forstå hans bakgrunn og funksjon.

Egentlig er dette et eventyr. Litt for godt til å være sant. Anselm Kiefer er i en annen liga enn Karl Ove Knausgård - med all respekt for alle bøkene og at han er oversatt til mange språk. De færreste eventyr varer evig. Det er litt sårt når Kiefer etter så mange år plutselig ikke gjenkjenner Knausgård. Han har riktignok tatt skjegget og klippet håret siden sist, men likevel.

Det ble den siste gangen de så hverandre. Jeg vet ikke om konklusjonen er at Kiefer lever i en egen boble og innimellom rekker ut armen og drar en person inn i boblen. Og slenger vedkommende ut igjen når det ikke lenger er moro.

Eller ble Knausgård ugjenkjennelig på grunn av hårstussen?

Kort tid etter fikk New York Times Magazine omsider sin artikkel. Og noen dager etter får Knausgård en hilsen i posten, med Kiefers håndskrift:

«Kjære Karl Ove. Jeg likte teksten. Når møtes vi igjen? Ikke klipp håret! Anselm.