Derfor er «Klara og solen» en stor begivenhet. Den lanseres synkront i verden og det har vært mye hemmelighold og strenge krav til sperrefrister.

Nåvel, nå er katta ute av sekken og vi kan slå fast at Ishiguro fortsetter sin utforskning av det genuint menneskelige og grensen til teknologiens muligheter.

Klara er en KV, altså en kunstig venn. Hun sitter på utstilling i en butikk og kan kjøpes. KV-ene snakker seg imellom om sjansene for å bli kjøpt. De drømmer om at en hyggelig tenåring skal velge dem. Og butikksjefens rolle er å framstille hver enkelt av dem så positivt som mulig. Og plutselig er jeg som leser hensatt til barnehjemssituasjoner, for eksempel fra filmen «Annie». Der barna drømmer om å bli hentet av noen som er både snille og rike.

Markedet for KV-ene er tenåringer som «trenger» noen og Klaras primære oppgave er å forebygge ensomhet. Hun er ikke en vanlig dokke med litt elektronisk finesse. Selv om hun er også det. Klara skal være KV for Josie.

Klara går på solkraft og har en høyt utviklet kunstig intelligens. Som betyr at hun observerer, lagrer og bruker alt som skjer rundt seg som læring.

Noe av det mest interessante med kunstig intelligens er jo at vi ikke vet hvor grensen går. En ting er at Klara registrerer og lagrer alt, men hvordan kombinerer hun det? Hvor går til slutt grensen mellom ei dokke full av kunstig intelligens og et menneske?

Uten å røpe for mye av handlingen kan vi nevne at Josie er alvorlig syk. Hun hadde en søster som døde, muligens av samme sykdom. På et tidspunkt blir spørsmålet om Klara kan overta Josies rolle? Kan hun lære å være Josie?

Diskusjonen om kjernen i et menneske er en rød tråd i boka. Kan en kopi bli perfekt i sinn og skinn, så og si erstatte en datter hvis hun dør?

Dette er etter min mening den mest interessante og kontroversielle tanken i boka. Derfor synes jeg det er synd at Ishiguro ikke dyrker denne mer.

Etter hvert blir leseren bedre kjent med Klara. Og hun er lett å like. Klara svarer stort sett bare positivt på det meste og ser muligheter der andre ser stengte veier. Men det er ikke lett å tro at hun vil kunne ta moralske avgjørelser, velge klokt i vanskelige dilemmaer eller virkelig elske et menneske. Eller en annen KV. Foreløpig er hun som robot avhengig av å lære hva som er rett og galt, men det er jo ikke sikkert at det vil bli sånn til evig tid. Sannheten er imidlertid at hun er langt mer sympatisk enn de fleste menneskene vi møter i boka.

Det er en litt dystopisk stemning i omgivelsene. Ishiguro gir oss små biter informasjon som sier at dette ikke er noe drømmesamfunn. Det er et skille mellom de som har gjennomgått en genetisk forbedring og de som ikke har det. Og vi forstår (så vidt) at mange er arbeidsledige fordi KV-ene har overtatt jobbene. Sikkerheten rundt hus og hjem er en utfordring på grunn av gjenger får vi også vite.

Klara er såpass politisk korrekt at hun hater forurensning. I et snedig komplott greier hun å ødelegge en anleggsmaskin som spyr ut tjukk røyk.

En religiøs dimensjon er det også i boka. Klaras forhold til «han» som hun kaller solen er av klart religiøs karakter. Meget religiøs!

Alt i alt synes jeg Ishiguro har litt for mange tråder han skal knyte i hop. Hvorfor finnes Klara? Hva har egentlig skjedd mellom menneskene som gjør det nødvendig å skape kunstige venner?

Dette får vi ikke vite nok om, dessverre.