Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Munnrapp, smart og litt lettvint

Det er alltid morsomt å lese romaner der treffende replikker og satire - og en smule kynisme…krydrer handlingen. For eksempel «New York var som en eks som hadde trent hele sommeren».

«Litt av en tid» (Such a fun age) er Kiley Reids debut og gjennombrudd. 33-åringen og boka hennes ble en suksess over natta. Nominert til gjeve litteraturpriser, intervjuet i media, en gjenganger på talkshowene og invitert til Bergen attpåtil! Og det er viktige budskap både over, under og mellom linjene her. Om rasisme, dobbeltmoral og rett og slett anstendighet.

Likevel, ferdig lest tenker jeg en kjettersk tanke: Er det noe lett og lettvint over beskrivelsen av følelser og forhold mellom mennesker her?

Boka er en page turner. Er du i gang må du ha med deg hva som skjer. Uten å spoile handlingen er vår heltinne, afroamerikanske Emira fast barnepasser en god del timer i uka hos en godt etablert hvit middelklassefamilie i Philadelphia. Hun er 25 år og trenger pengene. Hun har akkurat for lite jobb til å kvalifisere for den livsviktige helseforsikringen. Som arbeidsgiver hadde måttet betale.

Hun er utvilsomt dyktig i jobben sin og treåringen Briar er heldig som har Mira, som hun kaller seg. Biologisk mor er mildt sagt temmelig fraværende og dønn fokusert på egen karriere.

Mira er i en gjeng ganske smarte, tøffe og verbalt sterke jenter. De fleste har kommet noe lengre enn henne på veien mot fast jobb, helseforsikring, fast forhold og ordentlig familie.

Mira må rykke ut en sein kveld for å ta seg av tre-åringen Briar. Hennes oppdragsgivere skal ha politiet på besøk og vil ikke at barnet skal se det. Pappa er nemlig nyhetsanker på en lokal tv-stasjon. Han har sagt noe som åpenbart kan tolkes rasistisk og noen kaster stein gjennom vinduet i huset deres.

Mira tar med seg barnet til den lokale nattåpne butikken og blir der direkte anklaget for å ha kidnappet lille Briar. For hva gjør en svart jente med et hvitt barn ute på denne tiden av døgnet? En geskjeftig hvit kvinne alarmerer en sikkerhetsvakt og snøballen ruller. Mira har tatt taxi rett fra fest og er derfor ikke kledd som en tradisjonell barnevakt. Hun blir nærmest anholdt av sikkerhetsvakten og Mira tenker at dette aldri hadde skjedd med en hvit person.

Det er ikke barnevern, men amerikansk hverdagsrasisme - som etterhvert vises fram og avsløres ganske ettertrykkelig.

Men, opptrinnet blir filmet, det er ingen mangel på iPhoner i Philadelphia akkurat.

Mira ønsker ikke bråk og videoen blir slettet etter at misforståelser er oppklart og støvet har lagt seg. Den eneste som har bildene av opptrinnet er Mira selv.

Mannen som filmer er høy, hvit og kjekk. Både han og videoen skal etterhvert dukke opp som viktige ingredienser i i historiens videre gang.

Mira innleder et forhold til mannen, men dette utvikler seg ikke spesielt bra. Fruen i huset er nærmest besatt av Mira. Hun vil være både arbeidsgiver og venn og hjelpe henne på alle måter. Hun en eksponent for enkelte liberale middelklassemennesker med god inntekt og sterk trang til å hjelpe «de andre». Det vil si fargede og mindre privilegerte. Og som lett lar seg krenke voldsomt av urettferdighet mot de samme.

Denne kvinnen blander seg ettertrykkelig inn i Miras liv og ikke minst kjærlighetsliv!

Det hele kulminerer i en sluttscene som er et teater verdig. Og det skjer på direkte fjernsyn. Her spiller altså videoen fra den nattåpne butikken en sentral rolle.

Mira er ingen barrikadestormer, men hun er lett å like. Hun er smart og en dyktig observatør. Gjennom henne får vi vite noe om hverdagsrasisme i USA. Om kjærlighetsforhold mellom svart og hvit og om klasseforskjeller i det amerikanske samfunnet. Og om hvor tøft det er for unge mennesker å slå seg fram til en jobb som gir nok lønn til å dekke husleia. Innimellom kommer noen svært treffende karakteristikker og portretter av menneskene rundt Mira. Om Mira er lett å like, er Alix, arbeidsgiveren og frua i huset, lett å mislike. Rett og slett en bitch med doble og triple agendaer i alt hun foretar seg. Bare det å få vite om hun virkelig kommer unna med alle triksene sine, er god nok grunn til å lese boka. Den skarpe svart/hvitt-tegningen av de to hovedpersonene gir meg imidlertid en snikende følelse av at forfatteren gjør det litt lettvint for seg selv. Mange tråder skal bindes i hop i avslutningen av en roman, men for meg slutter den litt brått. Eller ble jeg bare så betatt av plottet og personene at jeg ville vite mer?

Uansett, «Litt av en tid» er en internasjonal suksess som kommer til å gjøre det bra her i landet også.

Jeg bør nevne at «Litt av en tid» er fra tiden før Trump. Den går nesten fram til valget i 2016.

Boka er troverdig og fint oversatt av Vibeke Saugestad.

OBS: det er ingen grunn til å lure på om forfatteren har jobbet som barnepasser. Det har hun og hun legger ikke skjul på at en del egenerfaring er pakket inn i historien. 11. mars kommer hun for øvrig til Litteraturhuset i Bergen.