Karin Fossum siste roman kommer i salg i dag. Den som venter en tradisjonell krim blir skuffet. Den som ikke har fått med seg at hennes utrettelige etterforsker Konrad Sejer har gått av med AFP, blir også vonbroten. Ellers er det absolutt ingen grunn til å bli skuffet.

Det går ikke mange sider før du får sympati med Aksel, en førtiåring med journalistjobb i lokalavisa, men uten ambisjoner og krav til karriere. Han har ingen familie utenom moren og søsteren og opplever seg selv totalt verdiløs. På jobben er han nesten likt fordi han gjør alt han blir bedt om, aldri krangler og ikke klager på lønna. En mann som har spesialisert seg på å gå under de fleste radarer i livet. Også skriver han så godt om tragedier!

Han og den yngre søsteren Ellinor har vokst opp med to usedvanlig følelseskalde foreldre - noe som har skadet dem begge dypt. Men på forskjellig vis. Mens Aksel totalt mangler selvtillit og nærmeste drar seg gjennom dagene i sin ensomhet, er søsteren Ellinor psykisk syk og avhengig av diverse rusmidler. Men de har hverandre og holder i hop som to vindskeive trær på en øde bakketopp - forent i et glødende hat til foreldrene - spesielt moren Iris som fortsatt lever.

Iris er en studie verdt. Hun kontrollerer og hundser Aksel på tross av at han er den eneste som løfter en finger for henne. Han må innom henne nesten daglig og uansett hva han foretar seg og hvor hjelpsom han er, er det ikke godt nok. Han og søsteren er ikke verdt noe og det har de fått høre hele livet.

Som leser får du lyst til å riste Aksel og rope: Bryt med den drittkjerringa! La henne seile sin egen sjø, den manipulerende og kontrollerende hurpa!!

Men denne lysten overser det finmaskede og klebrige nettet en forelder kan spinne rundt avkommet. Aksel sitter i morens klister!

La oss ikke glemme at handlingen foregår i en større jordbruksbygd i innlandet, et lokalsamfunn der alle kjenner alle og der en prikkfri fasade er strengt nødvendig. Hva vil folk si, er omkvedet.

Aksel har en stor oppgave i livet, som han sier. Det er å holde søsteren Ellinor i live. På flere måter er hun hans rake motsetning. Hun syns! Alle vet hvem hun er med sin spesielle, svarte frisyre, sine spesielle klær og sin rå latter. Hun har kommet inn i et nytt behandlingsopplegg hos en psykiater og bare gjenfortellingen hennes av timene med han er verdt en bok. Og hun har lagt seg til en gange som er rar - fordi hun absolutt ikke vil gå som moren gjør.

Søsknene er altså forent i hatet til foreldrene. De klandrer moren og faren for sin triste skjebne. Når de virkelig skal kose seg sammen utbroderer de hvordan de skal ta livet av moren, hvilke metoder som skal benyttes osv. Dette har de to holdt på med siden de var barn.

«I fantasien utsatte de mora for all verdens ulykker. Han hadde foreslått at de skulle kaste henne i et syrebad, og stå og se på mens det sydet og boblet, til kroppen hennes løste seg opp og forsvant i sluket. Alt ville renne vekk og bli borte, de lilla brillene og de brune tennene, og de lo seg skakke mens de fantaserte om sin syrlige hevn.»

Joda, det mangler ikke på groteske drapsmetoder og sterke ønsker, men Aksel er ikke den som kan gjennomføre noe slikt. Samtidig er søsknene enig om at uansett hva som skjer med moren er de to om det.

Som leser tror du at det kommer til å gå dårlig med moren. Men sikker kan du ikke være. Mor er sterk og utspekulert.

Da hun blir funnet i bunnen av trappen med brudd på hjerneskallen, er første forklaring at hun har blitt ranet, at det har vært innbrudd. Det har nettopp vært innbrudd hos naboen, nemlig. Politiet ser ut til å kjøpe forklaringen, før en ny etterforsker dukker opp på scenen.

Vi er mange som tenker Karin Fossum = Konrad Sejer = Bjørn Sundquist etter TV-versjonene av Fossums bøker. Med Sundquist som en glitrende etterforsker.

I «Drepende drage Angrende hund» dukker Eddie Feber opp. Riktignok er han bare med på de tjue siste sidene, men forlaget vil allerede nå gjøre denne boken til den første i en Feber-serie. Til det synes jeg at vi blir for dårlig kjent med Eddie Feber - annet enn at han har åtte barn og på politikammeret kalles «Feber og de åtte ungene».

En smart etterforsker er han åpenbart og han ruller ganske raskt opp hva morens død faktisk handler om. Det har vi lesere selvfølgelig allerede skjønt, men likevel, Eddie Feber kan bli interessant.

Ingen tradisjonell krim, dette, men så velskrevet at det er en nytelse…på tross av sitt tragiske og dypt alvorlige tema.