Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 2Innfrir ikke

Det var knyttet store forventninger til årets bok "Elskeren" av Helene Flood. For to år siden gjorde hun braksuksess med "Terapeuten".

Allerede på omslaget kan «Elskeren» skilte med en femmer og en sekser på terningen, fra henholdsvis Adresseavisen og Dagbladet.

Rammen om denne psykologiske krimromanen er idylliske Tåsen i Oslo. I en firemannsbolig fra 50-tallet bor forskeren Rikke med ektemann Åsmund og to barn, tenåringen Emma og lille Lukas.

Rikke har innledet et kjærlighetsforhold til Jørgen som bor med kone og datter i etasjen over. Rikke er overbevist om at ingen vet om dette, men etter hvert skjønner både hun og leseren at flere i huset har sine mistanker.

Det viser seg også at Jørgen er en rundbrenner som har vært utro med mange. Det er hans egen kone pinlig klar over - og temmelig forbannet for.

Jørgen blir knivdrept og dermed er Tåsen-idyllen ettertrykkelig parkert. Politiets teori er at noen i huset har gjort det. Ryktene svirrer, sladderen går og langsomt, for langsomt, ruller etterforskningen fram mot en løsning.

Flood har lagt inn flere dramatiserende effekter på veien. Blant annet dreper noen katter i området! Det er selvfølgelig ikke hyggelig, men etter å ha lest ferdig lurer jeg på om dette er unødvendig staffasje. Det er ikke hyggelig med drepte katter, men det er heldigvis et langt sprang fra kattemord til å skjære halsen over på mennesker. Stort sett har folkene i huset alibi og et sånt "lukket rom mysterium" kan absolutt være spennende.

«Elskeren» er da også kalt en perfekt krim (Cathrine Krøger, Dagbladet). Det er den dessverre ikke.

For det første mangler den krimromanens driv og energi. Den har heller ikke en spennende thrilleravslutning. Det som skulle oppleves som et crescendo, en voldsom kaskade av en foss, fisler ut som en liten bekk. Det blir egentlig aldri ordentlig spennende. At Helene Flood som selv er psykolog lager noen gode beskrivelser av den utro Rikkes sjelekvaler og indre uro, er vel som det skal være. Men særlig spennende er det ikke.

Rikke opptrer mot slutten som «lille frøken detektiv» da hun oppsøker en nabo med bakgrunn fra forsvaret. Han har satt opp kameraer for å avsløre eventuelle kattemordere. Og jammen kjenner Rikke igjen en joggesko på filmen. Den skulle absolutt ikke vært på Tåsen, men på tur langt inne i Nordmarka.

Det er vanskelig å identifisere seg med noen av personene. Vi blir ikke kjent med dem. Ja, det bor mer ondskap i mange enn vi er klar over og det kan komme til overflaten når vi minst venter det. Men det holder ikke som forklaring når forfatteren maler opp et såpass omfattende lerret. Den drevne krimleser gjetter ganske raskt hvem som nødvendigvis må være morderen.