"Den kongelige kidnappingen" er Ulrik Høisæthers andre bok om Frans Nansen. Den tidligere spesialsoldaten er nå politietterforsker. Han er dypt deprimert etter tapet av sin russiske kone i en brann. Som alenefar for datteren Elena har han trøstespist natt og dag og blitt enorm, vekten er på 140 kilo. Det er 40 kilo for mye for den tidligere topptrente nærkampeksperten Nansen. Tidlig i boka kommer han i klammeri med noen uvennlige karer i en motorsykkelgjeng. Han beviser fort at gamle kunster ikke er glemt og motorsykkelgutta er ikke de samme etter møtet med Frans. Under fettlaget er de eksplosive nærkamp-musklene absolutt intakte.

Frans Nansen blir helt overraskende hentet tilbake til sin gamle jobb i forsvarets spesialkommando. Norges arveprinsesse, Ingrid Aleksandra, blir kidnappet fra Skaugum en tidlig, mørk morgen. Kidnapperne etterlater seg flere drepte gardister på Skaugum. Dette er folk som mener alvor. De er profesjonelle, russiske spesialsoldater. På sin vei til Russland mister de en av sine, men etterlater åtte døde nordmenn og to drepte finske grensevakter. Og det før de kommer seg inn i Russland med sin dyrbare last. Og flere lik skal det bli.

Vannvittig og sprø!

Mesteparten av boka er viet Frans Nansens jakt på den kidnappede prinsessen. Og hans bestrebelser på å få henne satt fri og hjem til Norge. Sammen med den norske ambassadøren til Russland, Nikolai Wendelbo, utgjør de to teamet som skal utføre den mildt sagt vanvittige redningsoperasjonen. Vanvittig og rett og slett sprø! Prinsessen er for lengst internert i en nord-russisk militærleir. Bevoktet av russiske soldater, pansrede kjøretøy og helikoptere. Det er rett og slett et selvmordsoppdrag. Leseren lurer kanskje på hvorfor i all verden russerne vil finne på noe så sprøtt som å kidnappe en kommende norsk tronarving?

Svaret er ikke helt realistisk, men thrillersjangeren er ikke kjent for å holde seg til politisk realisme og sannsynlighet. Russerne er kjent med at det er gjort et kjempefunn av hydrokarboner (olje og gass) i havet såvidt over på norsk side av delelinjen. Noen russere med ambisjoner tenker at de kan bruke prinsessen som pressmiddel for å flytte delelinjen bittelitt, nærmest noen meter bare. Dermed blir funnet russisk! På Skaugum er det etterlatt et brev fra kidnapperne. Det tyder på at et samiske politisk miljø har noe å gjøre med det som skjedde. Dette er for så vidt interessant når vi tenker på den ferske aksjonen for Fosen-samenes rett til reindrift, men det er en avledningsmanøver.

Russerne på sin side signaliserer at det er et ukrainske miljø som står bak. Bakteppet er den pågående krigen. Planen er at russerne selv skal "sette fri" den norske prinsessen og dermed påføre ukrainerne et pr-nederlag. Og få tilgang til olje og gass for milliarder.

Teamet Nansen & Wendelbo er i utgangspunktet norske utsendinger med fullmakt til å undertegne en avtale om flytting av delelinjen. Så enkelt og så vanskelig! De har ikke til hensikt å undertegne avtalen, men russerne har åpenbart dårlig tid. Leseren skjønner snart at kidnapperne ikke opererer på vegne av Kreml og det offisielle Russland. Gjennom å kuppe milliardverdiene i havet og en allianse med en maktperson i kirken, skal det offisielle Russland settes sjakkmatt og bane veien for et nytt lederskap. Joa, i og for seg går det an å tenke i disse baner. Det er en slags kuppmakere vi har med å gjøre, altså.

Pedofil prest

Alliansen med kirken er en interessant vri. Vi vet fra dagens Russland at Putin har alliert seg med den russisk-ortodokse kirkens øverste ledelse. I "Den kongelige kidnappingen" møter vi den oppdiktede erkebiskopen Fedorov. Han er en tvers igjennom korrupt, korrumpert, grisk og i tillegg pedofil prest! Høisæther lar seg kanskje rive litt med i beskrivelsen av biskopen, men Fedorov gir unektelig en svært usympatisk tilleggsdimensjon til handlingen.

Forfatteren har tydeligvis god greie på russisk militært utstyr og våpensystemer. For meg som ikke-ekspert virker hans beskrivelser av kjøretøy og skytevåepen troverdige. At Nansen og arveprinsesse Ingrid Aleksandra strever seg igjennom det ugjestmilde landskapet i et vinterlig Kola er en del av denne litterære sjangerens privilegium. Heltene kan utsettes for ekstreme belastninger og likevel overleve. I bruk av tekniske duppeditter og spektakulære stunts ligger James Bond lysår foran Frans Nansen. I blodig vold, ligger vår mann tilsvarende foran Bond. Dette er ikke litteratur for svake sjeler. Jeg har en mistanke om at Ulrik Høisæther med "Den kongelige kidnappingen" tidlig bestemte seg for å la alle filtre fare - her flyter blodet og neser og bein brekker fortløpende. Så er man advart eller fristet.

Er handlingen så spennende som en thriller skal være!? Innimellom, absolutt. Slutten som ikke skal spoiles, byr kanskje på en eksotisk vri leseren ikke har forutsetninger for å skjønne. Moralen er at det er brodne kar i alle land.