Det skal egentlig ikke så mye til for å vekke min nysgjerrighet når det gjelder litteratur, bøker og/eller krim. Men når det har seg sånn at jeg er snittet mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og ikke minst jazz, så blir nysgjerrigheten ekstra skjerpa når jeg skjønner at hele storyen til Fuglehaug er lagt til påskehøytida, Vossa Jazz og at hovedpersonen er den verdensberømte saksofonisten Marta Tverberg. Hun har fått det særdeles ærefulle oppdraget å skrive og framføre det ettertrakta tingingsverket til Vossa Jazz, men så skjer det fatale: Tverberg faller død om på scena og legen som kommer ilende til og prøver å se om det er mulig å redde henne, dør også like etter. Tilfeldig? Neppe.

Alt dette etablerer Fuglehaug i løpet av de første sidene av boka og derfra begynner snøballen å rulle. Det gjør den med et solid driv i språket og det gjør så godt å lese nynorsk - det skal man når Voss er episenteret for dramaet. Fuglehaug er økonomisk med språket sitt og benytter seg av korte setninger og ditto korte kapitler som alle bringer oss videre.

Fuglehaug har skrevet en krim tidligere, "Fallesjuke", som sett i ettertid dessverre gikk meg hus forbi. Der tok journalisten/forfatteren Agnes Tveit grep og løste det hele og Tveit er også sentral i denne storyen. Hun skal/skulle skrive biografen til Voss´ store datter Marta Tverberg - en artist som hadde lagt store deler av verden for sine føtter, men som aldri hadde fått den anerkjennelsen hun mente seg fortjent til i hjembygda - profet i egen bygd og så videre.

Fuglehaug har bygd opp et troverdig og sammensatt persongalleri i og rundt den lille bygda og overraskelsene og hemmelighetene står i kø som i alle små samfunn. Disse greier Fuglehaug å porsjonere elegant ut som hun også gjør med sexscenene som spiller ei sentral og viktig rolle og som ikke er påklistra for å tiltrekke seg noen ekstra lesere.

Som alltid med de beste krimfortellingene så spisser det seg skikkelig til mot slutten uten at det er mange dødpunkter underveis. Når du tror du er i mål, så er du kanskje ikke det likevel...Randi Fuglehaug og Agnes Tveit greier å holde på spenninga - og meg - til siste slutt.

Dette har vært et strålende første møte med radarparet Fuglehaug og Tveit. Jeg gleder meg allerede til neste - om det er på jazzfestival eller ikke.

PS De siste sidene i "Tonedød" leste jeg på flyet til festivalen Bodø Jazz Open - et fly som måtte nødlande i Trondheim etter et dramatisk trykkfall i kabinen. Ombord på flyet satt også komponisten til tingingsverket under Vossa Jazz i 2019, Hedvig Mollestad. Tilfeldig? Sikkert.