Det er en stor litterær begivenhet at en ny forfatter skriver videre på bokserien som nå bare kalles «Millennium». Det er stort i Sverige, i Norge og i store deler av verden, faktisk. Vi snakker nemlig om rundt ett hundre millioner solgte bøker bøker på verdensbasis. Mange bøker, mange penger.

Veien til å bli krimforfatter er høyst ujevn for Karin Smirnoff. «Havørnens skrik» har spennende kapitler, masse rå vold og noen interessante personer. Det er dessverre ikke nok.

Litt om «Millennium» først.

Stieg Larsson var en dyktig svensk journalist med stor kunnskap om den ekstreme høyresiden i svensk politikk. Han drev tidsskriftet Millennium. Larsson døde brått i 2004 og etterlot seg manus til to hele romaner («Menn som hater kvinner» og «Jenta som leker med ilden»). I tillegg en del av en tredje bok. Den ble fullført av andre.(«Luftslottet som sprengtes»). Alle kom altså ut etter Stieg Larssons død og alle solgte sinnsykt bra! Bøkene skapte nesten en egen sjanger politisk krim med et spennende persongalleri anført av journalisten Mikael Blomkvist og datageniet og kampsporteksperten Lisbeth Salander. «Alle» har på en eller annen måte stiftet bekjentskap med disse. Noomi Rapace i rollen som Salander gjorde inntrykk på filmlerretet.

Et forlag er som kjent både børs og katedral. Børsen fant fort ut at suksessen måtte videreføres. Journalisten David Lagercrantz tok jobben med å skrive tre nye bøker. Han startet i 2015 og var ferdig med den siste i 2019 («Hun som må dø».) Han ble beskyldt for å «danse på Stieg Larssons grav» og måtte tåle sterk kritikk - særlig fra norske forfattere, faktisk. Nå skal det sies at det ikke er første gang i verden at en boksuksess tas videre av en annen, men veldig vanlig er det ikke.

Også disse bøkene solgte godt og børsfolka i forlaget mente at sitronen fortsatt kunne presses. Festen var ikke over, det var kake igjen. Dansen burde fortsette. En ny trilogi måtte til.

To etablerte forfattere konkurrerte om jobben. John Ajvide Lindquist er i Norge mest kjent for «La den rette komme inn». Karin Smirnoff har skrevet tre bøker om Jana Kippo og brettet ut svenske bygdemiljøer som ikke så mange kjenner til. Det er mørke, innimellom kølsvarte skildringer, men med herlige og interessante personer likevel.

Smirnoff ble foretrukket og la av seg sine språklige særegenheter som at hun knapt benytter komma, ikke er så nøye med store bokstaver her og der og kaller folk noe annet enn de heter, gjerne med navnet på stedet de bor blandet inn.

«Havørnens skrik» har nesten ikke sånne språklige spesialiteter. Men hun velger et miljø og et distrikt hun kjenner godt. Karin Smirnoff kjenner det svenske Norrland og det meste skjer i den lille oppdiktede kommunen Gasskas. Navnet er tatt fra en kafé i Jokkmok!

Hit kommer Mikael Blomkvist for å være med i datterens bryllup. Hit kommer også Lisbeth Salander for å treffe sin niese Svala. Svalas mor er forsvunnet. Svala er en slags Lisbeth Salander i 13-års alderen. Hun er et tall-geni, fikser rubiks kube lett som en plett, åpner kodene til låsen på pengeskap uten videre og er en slags «seer» - en som ser sammenhenger og forbindelser før alle andre. Som om ikke dette er nok, så har Svala det usedvanlig sjeldne syndromet CIP, congenital insensivity to pain. Hun kjenner ikke smerte. De som kan sin Stieg Larsson vet at akkurat dette syndromet har vi møtt hos en tidligere karakter. Gjenbruk, altså.

Det lille Gasskas-samfunnet brettes ut og det er ingen mangel på kriminalitet der. Kommunens rådmann er korrupt og vil at folk skal selge skogen sin sånn at noen kan bygge vindmøller. Da kan Gasskas bli en energi-gigant. De som ikke synes dette er en god idé, lever farlig. Livsfarlig.

Øverst på den kriminelle pyramiden troner Branco i sin rullestol. Han mangler deler av bena fordi hans mor benyttet et middel med Thalodomid under graviditeten. Hans spesialitet er å kidnappe unge jenter fra det nærliggende asylmottaket, misbruke dem seksuelt og så frakte dem inn i skogen. Her holder «renholderen» til. Han tar livet av folk. Hans store interesse er å studere havørnene som hekker i nærheten. Han vet at de trenger mye mat for at ungene skal vokse opp. Det er ganske mange av Brancos ofre som bidrar til å holde liv i en havørnfamilie eller tre.

Jeg tror at Karin Smirnoff har en ambisjon om å vise fram motsetningene mellom det framstormende industri og energi-Sverige og dem som driver med rein, hogger i skogen osv. Hun virker også redd for at folk ikke skal kjenne igjen det så mange har likt med Millennium. Derfor laster hun inn saker og ting fra tidligere bøker nærmest ukritisk. En MC-gjeng fra Stockholm har plutselig forflyttet seg til Norrland, men det er vanskelig å skjønne hvorfor.

Avslutningen er selvfølgelig spennende og skjer i skumle omgivelser. Noen forlatte forsvarsanlegg er bygd om til en high tech forbrytersentral a la James Bond i all hemmelighet. Uten at noen har hørt eller sett noe. Tillater meg å tvile…

Så skal det sies at dette er en sjanger der den konkrete og ofte udramatisk kjedelige virkeligheten ikke spiller hovedrollen. Og kvalitetene er jo der, for eksempel gjennom erke-stockholmeren Mikael Blomkvist møte med utkant-Sverige. Det er godt og fornøyelig skildret. Selv om han er både grå og anonym i selve handlingen.

Uten å ta stilling til om det er dansing på Stieg Larssons grav å gi ut en strøm av Milennium-bøker, så mener jeg at Karin Smirnoff må ta et kurs først. På en danseskole, kanskje. Å skrive krim er et fag der man ikke skal trå mye feil. Så kanskje holder det nå?