Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Mer enn drap ved bredden av Mjøsa

Jahn Leine, hovedpersonen i boka «Stammeren», stammer. Det gjør også forfatteren, Knut Faldbakken. Når Leine stammer seg gjennom høyst ulike situasjoner i boka, så vet Faldbakken svært godt hva det handler om. Hans dype innsikt i stamme-psykologien gir boka en tilleggsdimensjon. Den blir mer enn drap og etterforskning ved bredden av Mjøsa. Mye mer.

Jeg innrømmer glatt at det er vanskelig for meg å vurdere et krim-plot. Har jeg valget er ikke krim det første jeg velger i bokhylla. Jeg har nok lest min dose, men synes ofte at handlingen er overdrevet brutal. Flere krimforfattere dyrker en politihelt som sliter med alkohol, er eller blir snart skilt, skylder penger til sine kolleger og har kronisk dårlig samvittighet for ungene sine. Det står ofte irriterende dårlig til med privatlivet til de tøffeste og flinkeste politifolka. Men de vinner som regel til slutt - sånn er krim-dramaturgien.

Så er det sagt, jeg er en pingle med hensyn til volden og jeg tror de fleste drapsetterforskere lever ganske normale A4-liv. Og jeg må samtidig respekterer at krim-sjangeren er umåtelig populær.

«Stammeren» går ikke i stereotypi-fella. Forfatterens faste politihelt, Jonfinn Valmann, er inntil det kjedelige normal og gjør strengt tatt ingen politifaglig bragd i denne boka. Men han har vært Faldbakkens faste representant for politietaten på Hamar siden «Turneren» kom ut i2002. Dette er den tiende boka med Jostein Valmann.

Jahn Leine , som Valmann etterhvert jakter på, sliter med stamming. Han er absolutt ingen helt eller slåsskjempe. Han er så vanlig at han går i ett med tapeten. Han framstår ganske ensom, men fikser både samboer som forlater ham og ny kjæreste.

Han har en helt ordinær jobb i en bank, men er ikke viktigere enn at han mister jobben når banken innskrenker. Jahn Leine blir NAV-klient. Det mest uvanlige ved mannen er at han stammer. Og at han vikles inn i farlige og dramatiske situasjoner. Som nesten koster ham livet.

Leine er aktiv på sjekkeappen Tinder og han har en slags fetisj: Han rapper med seg en liten gjenstand fra kvinnene som krysser hans vei. Ikke spesielt unormalt eller kinky det heller.

Først og fremst lever han et ganske stillestående Hamar-liv uten store sprell av noe slag.

Men Jahn Leine er et empatisk menneske! Han har evnen til å engasjere seg i andres vanskeligheter. Denne sympatiske siden er problematisk. Ikke alle setter like stor pris på slikt engasjement. Noen mener at han bryr seg med ting han ikke har noe med og det blir farlig. Det kan bli drap av sånt.

Noen vil mene at jeg har snakket ned denne boka nå, men det er ikke hensikten. For det første er ikke Knut Faldbakken noen hvem som helst i norsk litteratur. Hans forfatterskap teller mer enn tretti bøker. Han kan håndverket tvers igjennom. Dette er en leseverdig bok som absolutt leverer krimsjangerens nødvendige ingredienser: Forbrytelse og straff!

Hans sikre språksans og evnen til å bygge troverdige karakterer og skildre høyst ulike situasjoner er stort sett en nytelse mellom to permer. Og han har denne unike erfaringen med egen stamming.

«En Ferrari med håndbrekket på» kaller han seg selv. Og hva skjer om du er på startstreken og gir bånn gass, men brekket er på? Du blir forbanna. Inderlig forbanna!

Faldbakken skriver klokt om «stammer-sinnet» - dette ekstreme sinnet som kan føre til eksplosjoner av kosmisk type. Til vold, kanskje til drap!

Joda, vi møter det i denne boka og det er ikke nødvendigvis noe pent syn. Og alle vi vanlig snakkende som en eller annen gang i vår misforståtte hjelpsomhet har fullført setningen for stammeren, vi skal passe oss. Ingen som stammer synes den type hjelp er noe særlig.

Knut Faldbakken selv sier at å skrive er hans måte å ikke stamme på. I intervjuet i «Sommer i P2» sa han:

«Stamming er en livsvarig vaksine mot lettvinthet og overfladiskhet. Du må streve så mye med å si ting, at ordene er verdifulle. Du søler ikke bort ordene på flåsete utsagn. Stammingen kan virke som en effektiv kur mot selvhøytidelighet og arroganse. En torpedo midt i et oppblåst selvbilde»

Det løsnes ikke et eneste skudd i boka, men det drepes mennesker og forfatteren sørger selvfølgelig for at det drar seg til på slutten. Krim er krim og det blir absolutt spennende. Og helt på slutten griper stammingen til de grader inn i handlingen.

Hvis du lurer på om denne boka er noe for en stammer, er svaret ja. Mye bekreftelse, litt trøst og noe læring. Men den er selvfølgelig mer enn det. Dette er en tradisjonell krimbok, men med en betydelig tilleggsdimensjon.

På s.308 og utover er vi flue på veggen når Jahn Leine snakker med en dame på Tinder. Hun vet at mange stammere synger greit uten at tunga løper løpsk. De synger uten å stamme. Langsomt, langsomt får hun Leine til å synge…og oppleve at han mestrer å uttrykke seg uten stammingen. Og det er sterkt både for han og henne.

Denne scenen er rørende og vakker. Er du på julegavejakt og titter i bøker, sjekk ut denne scenen. Den er dypt menneskelig, men fører langt på vei til at Leine mer eller mindre frivillig vikles enda dypere inn i intrigen.

Krim er som sagt krim…