Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Nifst spennende

Romy Hausmann debuterte med romanen «Elskede Barn» og ble umiddelbart hele Tysklands litterære snakkis. Boka lå nesten et år på bestselgerlistene og den er solgt til et tjuetalls land. Film skal det visstnok også bli.

Vi snakker om et kidnapperdrama av den riktig ekle sorten. Historien er bra oppbygd og leseren tror på personene. Og spenningen er innimellom nesten ikke til å holde ut - særlig mot slutten selvfølgelig. Men er det realistisk? Kunne dette ha skjedd i virkeligheten?

I en viss grad er plottet inspirert av to østerrikske kidnappingssaker. Elisabeth Fritzl ble holdt fanget i en kjeller av sin far og seksuelt misbrukt fra 1984 til 2008. Hun fødte flere barn med sin egen far som barnefar.

Natasha Kampusch ble holdt i en kjeller i åtte år. Begge disse sakene er sånn at man ikke tror det er mulig. Men det er det altså. Men i «Elskede Barn» handler det ikke om en kjeller, men en liten hytte i skogen. Ikke noe mindre skummelt det.

Uten å «spoile» handlingen så starter boka med en forsvinningssak. 23 år gamle Lena Beck forsvinner sporløst og to foreldre har mistet sitt eneste barn. Begge går nesten under i sorgen, naturlig nok.

Gjennom et sett av tilfeldigheter dukker det opp en kvinne på et sykehus. Hun har vært utsatt for en trafikkulykke. Man finner ingen persondata, men hun har med seg Hannah på tretten år. Hun omtaler kvinnen som Lena. Etterhvert finner politiet fram til en hytte som ligger helt skjult i skogen inn mot den tsjekkiske grensen. Her er den yngre broren Jonathan. Etterhvert forstår vi at kvinnen og de to barna har blitt holdt fanget i denne hytta. De har rett og slett vært stengt inne med «far» og knapt sett noe som helst utenfor. Vinduene er blendet og et friskluftanlegg sørger for at de får nødvendig luft. «Far» er allmektig inne i hytta og både barna og kvinnen blir nærmest totalt avhengige av ham. Når han er på jobb, er de innelåst og han har utspekulerte avstrafningsmetoder hvis noe ikke går som han vil.

Beskrivelsen av livet inne i hytta er uhyggelig, men troverdig. Menneskets tilpasningsevne er nesten grenseløs og at de to barna aksepterer og innretter seg etter far er ikke rart. De er født i hytta og vet ikke om noe annet. Portrettet av Hannah, den snusfornuftige trettenåringen som legger merke til absolutt alt og husker alt, er veldig sterk.

Boka har flere sterke sider. Beskrivelsen av Lenas foreldre er gjort med stor psykologisk innsikt. Hvordan de løftes på en optimistisk bølge når en familievenn som er i politiet forteller om kvinnen Lena som er innlagt på sykehus. Kan det være deres Lena etter nesten fjorten år? I så fall har de ikke bare fått en datter, men også to barnebarn. De befinner seg i en psykologisk berg og dalbane. Det går opp og ned. Og opp igjen.

Den moderne, tabloide medievirkeligheten gjør det ikke lettere å være de to stakkars foreldrene. Tysk presses hang til å henge merkelapper på ofre fornekter seg ikke. Lena som forsvant blir systematisk omtalt som «partyjenta». Ikke noe tyder på at hun levde noe annet en et ordinært studentliv.

Og trettenåringen Hannah stemples som «zombie»!

Journalister og fotografer beleirer foreldrenes hus og sniker seg inn i ofrenes bolig for å få noe eksklusivt. Godt beskrevet og skammelig.

Dette er en type psykologisk thriller der leseren må følge godt med. Handlingen foregår i mange lag og de enkelte personene gir stemme til sin versjon av det som skjer. Forfatteren har jobbet mye med TV og dette dramaturgiske grepet gir leseren en fordel. Vi vet mer enn enkeltpersonene i boka og kan følge utviklingen tettere.

På et tidspunkt er det nesten vanskelig å ha oversikten - det er så mange viktige personer og hendelser at jeg lurte på hvordan dette skal snøres sammen til slutt. Et plot må finne sin løsning og Romy Hausmann kjeder ikke leserne på oppløpssiden. Det er spennende så det holder og når «far» blir avslørt er overraskelsen stor. Litt for stor etter min mening. «Far» burde nok vært tydeligere tidligere i boka. Det er etter min mening en svakhet fordi boka på sett og vis går bittelitt i oppløsning mot slutten.

Rune R. Moen har oversatt og gjort en utmerket jobb.