«En tilfeldig nordmann» med undertittel den fulle og hele sannheten om Gordon Mo, er etter min vurdering den mest intense romanen Saabye Christensen har skrevet. Den er ett hundre prosent handlingsmettet for å bruke et sånt uttrykk. Språklig er den krydret med intelligente og spennende formuleringer - nærmest et oppslagsverk for neste bordtale - om man driver med slikt.For eksempel: «Det gjelder å skifte mening så langsomt at alle tror du er prinsipiell». Eller: «En pasient uten diagnose er som en fortfatter uten språk, en roman uten tittel, en hund uten bånd».

Vi møter Gordon Mo, en introvert og ganske grå saksbehandler i Landbruksdepartementet, nesten seksti år gammel. Hans mor lever, bor på sykehjem, er sterkt svekket og er hans eneste familie. Sammen med Gordon reiser vi mot hans uvisse fremtid. Høres ikke umiddelbart spennende ut, men det skjer saker og ting.

Gordon «koker over». Som betyr at han en gang i blant oppsøker et hotell i nærheten av Oslo, legger seg inn for en natt og raser ut, fysisk og psykisk. Han herper ikke rommet, men er ganske grov-motorisk der han ligger alene i den store sengen. Han skriker ikke for han vil ikke bli avslørt. Men han har et aktivt arkiv med ord og uttrykk av kjønnslig karakter. Dette må ut.

De fleste har truffet noen som temmelig overraskende banner eller roper «kukk og fitte skal sammen sitte» og lignende fyndord. Gjerne høyt og gjerne på en trikk. Det finnes visstnok diagnoser for slikt.

Hvorfor koker Gordon over? For det første er han ikke alene om det, sier forfatteren. Vi lever i et stadig trangere samfunn. Rammene for hva vi tør si og gjøre er trangere - vi er alle inne i den sosiale syltepressa…

Når vi møter Gordon er offentlighet om denne kokingen noe av det siste han ønsker seg. Gordon stikker seg ikke fram. I tretti år har han sittet innesperret i byråkratiets stillevogn i Landbruksdepartementet. Her har han renskrevet innspill og høringsnotater fra Natur og Ungdom og andre i sin regulerte arbeidstid og ikke gjort et eneste sprell. «Nowhere Man» blir han også kalt i en av de mange pophistoriske referansene forfatteren byr på.

Så begynner ballet. Kollegaene vil overraske Gordon med kake og gratulasjoner etter de tretti årene på post. Anført av en ambisiøs og retthaversk kvinnelig kollega. Gordon får et kokeanfall som naturlig nok sjokkerer kollegene. Han sparer ikke på konfekten. Ingen i Landbruksdepartementet har sett noe lignende. Den kvinnelige kollegaen blir for sikkerhets skyld dypt krenket og Gordon mister rett og slett jobben. Han slipper å tømme kontoret selv, kollegene gjør det for ham. Resultatet etter tretti år er en konvolutt med et slips! Med bilder av hester. Slipset er symbolet på forfremmelsen Gordon aldri fikk.

Han blir innlagt på en lukket avdeling og Dr. Agoni tilbyr Gordon en behandlingstur til institusjonen GH i USA. Det er ikke et GaleHus, men det ligner. Gordon er opptatt av at han ikke er syk. På GH er man ikke pasient, men beboer. Dr. Ur er overlege og langsomt går det opp for Gordon at noen har en høyere mening med oppholdet. Han skal hjem til Norge og spre uro. Han skal være «Forstyrreren» på sånne møter der avanserte temaer diskuteres. For eksempel kjønnsskifte for barn som ønsker det nærmest uansett alder eller «Vedhogstens betydning i norsk litteratur». Vi mer enn aner at Saabye Christensen er opptatt av overdreven politisk korrekthet og krenkingshysteri. Kultur- eller sivilisasjonskritikk kan vi kalle det.

Gordon lager virkelig et helvete på flere møter både på Litteraturhuset og på Deichmann. Og snart skal IS diskuteres på Fredssenteret med tilgivelse som rød tråd. «IS og vårt moralske kompass» er tittelen. En typisk sak for Gordon Mo. La oss ikke røpe hvordan det går. Men det går unna der og.

Forfatteren bygger opp noen interessante roller:

Bare Meg er amerikansk krigsveteran og tidligere nattevakt på GH. Han går runden sin på natta, låser seg inn og sier beroligende: «Det er Bare Meg». Derav navnet. Han tar seg til Norge og blir Gordons venn, den første og eneste faktisk.

Frisør Hall har klippet Gordon i tretti år og representerer Herresalongenes høst. De som klipper seg hos Hall er de siste som sender brev…

Frans Meek er fortelleren. Han er hekta på The Doors og er den som regisserer mye av handlingen. Sier selv at han gikk så ettertrykkelig på speed (amfetamin) i ungdommen at trippen aldri helt stanset. Grunnlegger og leder av DIFF, interesseforeningen for flyklovner. Høres kanskje absurd ut, men jo mere du leser jo bedre ide er dette med flyklovner.

Noen lurer på når handlingene fant sted? Svaret er NÅ! Minus noen måneder. Vi er med på regjeringens første Corona-pressekonferanser og Gordon og Bare Meg er på en slags biltur når grensen til Sverige blir stengt.

Får vi den fulle og endelige sannheten om Gordon Mo? Er han en «forstyrrer»? En opprører, en anarkist?

Her er forfatterens forslag:

«Gordon Mo er og blir en lojal byråkrat. I så fall er alt som hittil har blitt fortalt om ham utelukkende vært en lang omvei, og dette er slutten.»