Det er ikke så mange romaner av denne typen, såpass skarp og nesten ubehagelig ærlig. Romaner som går rett i strupen på dobbeltmoral og løgn og beskriver sine personer nådeløst avslørende.

Vi snakker ikke om «feelgood» og underholdning, men gruppevoldtekt og stor romankunst. «Hvem drepte Bambi» og finlandssvenske Monika Fagerholm ble da også belønnet med Nordisk Råds Litteraturpris i fjor. Språket hennes er rein rock ´n roll. Bare det er nok til å investere noen timer i denne boka.

Vi skal til Villabyen, et fint og absolutt velstående boligområde rett utenfor hovedstaden Helsingfors. En gjeng ungdommer vokser opp sammen og de følelsesmessige båndene består også etter at de er blitt voksne.

Gusten Grippe er en av hovedpersonene. Når vi treffer Gusten er han suksessrik eiendomsmekler og bor i en penthouse-leilighet i samme villaområde. Egentlig ville han bli skuespiller. Felles for mange av ungdommene i Villabyen er at de ikke blir det de drømmer om - ingenting følger egentlig den veien de og de velstående foreldrene ser for seg. De fleste er på et vis forsømte barn. Ikke på grunn av fattigdom, men fordi de velstående og til dels rike foreldrene har nok med sine egne kompliserte liv. Liv med utroskap, karrierejag og all slags dobbeltspill.

Ungdommene refererer til Patti Smiths bok «Just Kids» og kaller seg «kidults» eller «voksenbarn». Gustens gryende kjærlighetsliv består av to kvinner: Saga-Lill og Emmy. Den ene vil han ha, men kan ikke få. Den andre får han, men vil ikke ha. Denne konflikten er ganske beskrivende for Gustens liv.

Ingen av disse to kvinnene er til stede da det sporer skikkelig av på en fyllefest i det gamle herskapshuset Kråkeskipet. Nathan regjerer i en stor kjellerleilighet. Han har vært sammen med Sascha, men hun har slått opp. Nathan er hevngjerrig og rasende. Sascha dukker likevel opp på festen og det ender i en brutal gruppevoldtekt der hun er offeret. De fire gutta i gjengen blir ettertrykkelig hengt ut i media når saken blir offentlig. Det blir den fordi Gusten som er medskyldig får såpass dårlig samvittighet at han går til politiet. Gutta omtales vekselsvis som «voldtektsgjengen», «skrekkens firkløver» eller med hashtaggen «#guttaboysmedsølvskjeimunn».

Gusten får merkelappen «Judas» fordi han går til politiet. Hadde han ikke gjort det ville alt glidd over med tiden - ved hjelp av mødrenes fortrengningsmekanismer og fedrenes penger og godt gasjerte advokater.

Som en av mødrene sier:

«Nå skal vi begynne på et nytt kapittel. Og en vakker dag er det blitt så mange nye kapitler at ingenting av dette har hendt».

I mellomtiden blir tre av gutta sendt på en privat terapisession i Sveits - assistert av en kjendispsykolog. Her veksler de mellom å prate litt overfladisk om det som skjedde (Herregud, jeg var jo så full…og hun var med på det) og heftig skikjøring. Gusten er selvfølgelig ikke bedt med.

Forfatteren sjonglerer med tidsperioder og leseren må følge godt med for ikke å ramle av lasset. Vi kommer inni restene av miljøet i Villabyen i 2014. Voldtekten skjedde i 2008 da gutta gikk siste året på videregående.

Nå er altså Gusten Grippe kjent eiendomsmekler og har bak seg både et selvmordsforsøk og opphold på psykiatrisk sykehus.

En dag dukker Cosmo opp, en mer perifer venn fra skoletiden. Cosmo har visittkort med tittelen: «Entreprenør av hele mitt hjerte» og vil lage film om voldtekten.

Og filmen skal hete «Hvem drepte Bambi?», sier Cosmo.

«Det derre dådyret, ikke sant. Den fullkomne uskyldigheten… Who killed Bambi, gammal Sex Pistols-låt, forresten.

Du skjønner?

Skjønner hva da?

TAUSHETEN. Alt er bare fred og ro igjen, så glatt på overflaten»

Filmplanen får alarmklokkene til å ringe blant fedre og mødre i Villabyen. Heller ikke Gusten liker tanken på at «skrekkens firkløver» skal pryde forsidene igjen. Om det blir film eller ikke skal ikke avsløres her..

Men: Hvem drepte egentlig Bambi? Er Bambi voldtektsofferet Sascha? Hennes videre skjebne kan tyde på det. Eller hva ble drept? I hvert fall ungdommelig uskyld og vanlig anstendighet. Ingen av delene overlever særlig mange sider i denne boka - selv om jeg fikk en viss sympati for Gusten.

Det skal nevnes at låta «Who killed Bambi» med Sex Pistols ikke spiller noen vesentlig konkret rolle utover å være en mulig filmtittel. Hvis ikke Monika Fagerholms rockete skrivemåte skal tolkes som en slags punk.

Kyrre Haugen Bakke har oversatt fra svensk og fortjener ros for jobben. Han følger Fagerholms skiftninger i rytme og tempo og bruk av slang på en utmerket måte.