Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Et mesterverk

Akkurat nå, før feriestillheten, lengter jeg etter en tjukk og feit roman! Noe å grave seg ned i mellom strandbesøk og grilling. Eller trøste seg med om været blir så dårlig som det kan bli. En sånn bok du ikke kan legge fra deg før siste side er lest og du kjenner sorg fordi boken er slutt. Hvis du skjønner hva jeg mener og kanskje har et snev av det samme, er redningen her. Tittel: «Det åttende livet (Til Brilka)». Forfatter: Nino Haratischwili.

Forfatteren er fra Georgia, men har bodd mange år i Berlin og boken kom først ut på tysk. Den har gått sin seiersgang over Europa siden den kom ut i 2014. Egentlig ganske unikt for en bok på 1150 sider.

Dette er en slektskrønike som spenner over 1900- og inn på 2000-tallet. Vi møter et omfattende persongalleri som er med på mange dramatiske hendinger der krig og fred, død og kjærlighet står sentralt.

Siden bokens undertittel er «Til Brilka» forstår leseren at denne Brilka Jasji, en talentfull og sær jentunge fra Georgias hovedstad Tiblisi, er et slags sluttpunkt. Men det tar lang tid før vi møter henne. Først må familiens ferd gjennom det dramatiske hundreåret fortelles. Fortelleren er Nitsa Jasji, Brilkas tante. Hun tar på seg den tunge oppgaven å forklare familiens skjebne gjennom det hun kaller «det røde hundreåret».

Dermed handler det om første verdenskrig, den russiske revolusjon, andre verdenskrig med fokus på beleiringen av Leningrad og den kalde krigen med invasjonene i Ungarn og Tsjekkoslovakia - fram til Gorbatsjov startet demonteringen av Sovjet og muren falt. Ikke småtteri!

Dette er den ytre handlingen - som veggene på huset. Inne i huset yrer det av liv og det er ikke uten grunn at boken starter med et familiekart. Det viser ekteskap og avkom og gir en slags orden og oversikt.

Pater familias er sjokoladefabrikant i en mindre by i Georgia. Sjokolade er stikkordet, sjokolade som drikkes, laget på sjokoladebasis, ikke kakao. Han sitter på en hemmelig oppskrift som gjør sjokoladen så god at ingen kan motstå den.

«Sjokoladen var seig og tyktflytende, svart som natten før et voldsomt uvær, og den skulle nytes i små porsjoner, varm, men ikke for varm, og aller helst med sølvskje».

Sjokoladefabrikantens datter Stasia arver sjokoladeoppskriften på betingelse av at hun ikke røper den til noen. Sjokoladen sies å inneholde ikke bare lykke, men også en forbannelse.

Stasia gifter seg med offiseren Simon Jasji som greier kunstykket å gjøre militær karriere både som «hvit» offiser og siden i den røde arme. For alle så hvor vinden blåste etter revolusjonen.

Deres sønn Kostja er den store karrieristen i familien. Han blir offiser i marinen og med årene en svært betrodd og populær mann i høyere partikretser i Moskva.

På noen måter er denne boken en guidet tur gjennom dette «røde hundreåret» - med sine tragedier, sine despoter, henrettelser og folkemord. Jeg synes likevel ikke at den er depressiv eller bare negativ. Først og fremst er den dypt menneskelig og beskriver hvor vanskelige valg man må ta når historiens hjul ruller. Dette er en tid da den minste nøling, det letteste feiltrinn eller en tilsynelatende uskyldig uttalelse, kan føre rett til eksekusjonspeletongen. Familien til den henrettede fikk vite at det hadde skjedd fordi det kom en regning i posten. På kulen som ble brukt!

To georgiere spiller sentrale roller i dette terrorregimet. Josef Stalin omtales konsekvent som «Generalissmus» og hans sjefsbøddel Lavrentij Berija er «Den lille store mannen». Særlig den siste spiller en sentral rolle i familien Jasjis historie. Før han møter samme skjebne som han tildelte tusenvis av andre. Han ble skutt på ordre fra Nikita Khrusjtsjov i 1953.

Denne boken begynner som en beretning fra en tante til en niese, men sprenger snart alle rammer for en ordinær familiekrønike. Innfallene er så mange, små og store sidesprang avløser hverandre. Først etter tre hundre sider forsto jeg ideen til forfatteren: Å langsomt pusle sammen en ytre og en indre familiehistorie. Summen er en dypere forståelse av det dramatiske 1900-tallet og en stor leseropplevelse.

Og, siden det forhåpentligvis nærmer seg muligheter for utenlandsreiser igjen: «Det åttende livet» har gjort meg litt nysgjerrig på Georgia. Kanskje ta en kopp varm sjokolade på et konditori i Tiblisi?