Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Bare en fantastisk bok - rett og slett

I sin fjerde bok om folket på Barrøy på Helgelandskysten, gjør Roy Jacobsen det igjen: I et fortettet, poetisk og vakkert språk tegner han et stort persongalleri med kjærlighet og klokskap.

Ja, jeg tror på disse menneskene. Og lar meg bergta gjennom hver eneste av de 270 sidene.

I «Bare en mor» skal vi tilbake til forblåste Barrøy, til Ingrid og resten av familien. Krigen er over, men har satt dype spor. Ingrid tenker hele tiden på den russiske krigsfangen Alexander som vi ble kjent med i «Rigels øyne» og som hun ble gravid med. Med Ingrid som midtpunkt følger vi Barrøy-folket i en femten års tid - til innpå 60-tallet. Jeg kjenner knapt noen som kan skrive så tett og troverdig om vanlige folks liv. Om slitet, men også om gleden. Om nøysomheten inntil det ekstreme, men også om raushet og glede når noen uventede inntekter dukker opp.

Ingrid er altså familiens suverene autoritet. I kraft av sin psykologiske innsikt og intelligens er hun ikke så rent lite manipulerende, men hun har ikke mye valg. Hun må holde flokken på Barrøy sånn noenlunde samlet. Og hun må turnere prest og banksjef og øvrige storfolk for å ikke bli lurt på penger.

Dette klarer hun såpass bra at jeg som leser gjerne vil følge henne videre - Ingrid er en smart dame. Selv når tragedien rammer Barøy, og det gjør den i fullt mon, står hun oppreist og holder holdet kaldt. Jacobsen skaper her et utrolig spennende kvinneportrett.

I starten møter vi Mattis, en pjokk på fire-fem år som har sterke odds mot seg i livet. Mor har rett og slett reist sin vei og far, frakteskuteskipperen, er dårlig egnet for oppdragergjerningen. Ingrid gjør kort prosess: Hain ska’ bærre va her, slår hun fast og sånn blir det.

Det er en tysk offiser som er den egentlige faren til Mattis, men Ingrid adopterer gutten. Frakteskuteskipperen, den formelle faren, forsvinner på havet og Ingrid er ikke i tvil om hva som er rett. Han skal være på Barrøy. Helt i starten hører vi Mattis omtalt som «tyskerten» - det er ingen hemmelighet hvem som er faren. Da slår Ingrid i bordet og freser at det skal være slutt på alt snakk om hvor de forskjellige ungene kom fra. For det vet ikke engang Vårherre.

Det er herlig å lese hvordan Mattis som en understimulert, kronisk forkjøla og ulykkelig foreldreløs fem-åring blir integrert i Barrøy-klanen.

«Bare en mor» er full av frampek mot det nye, moderne Norge. Elektrisiteten gjør sitt inntog også på Nordlandskysten. Den kommer ikke helt til Barrøy i denne boka, men Ingrid har gjort nødvendige økonomiske disposisjoner for at det skal skje. Ungene har gått på skole i stasstua på en gård på en naboøy, I. Nå skal det bygges ordentlig og stor kommunal skole inne på kommunesenteret. Her tar Roy Jacobsen pulsen på samfunnsutviklingen. Store enheter, sentralisering, modernisering og en nærmest uunngåelig ferd mot et annet og rikere Norge. Et samfunn der det knapt er mulig å opprettholde livet på Barrøy og andre små øysamfunn langt ute i havet.

Vi snakker 1960 og folket på Barrøy tror knapt det de leser når det kommer brev fra slektningene i Oslo. For de bor i blokk i borettslag, har tre rom, veranda, varmt og kaldt vann, vannklosett, fellesvaskeri osv. Også har de noe som heter fritid! Og ungene leker i gata!

Rett og slett et kvantesprang fra den naturalhusholdningen Barrøy står for.

Men vi får stadig signaler om at ei ny tid er i emning. Det er ingen selvfølge at sønnen skal bli fisker selv om far er det. Utdanningssamfunnet rykker stadig nærmere. Ingrid er klok, hun forstår at det må bli på denne måten - selv hun kan ikke gjøre noe med det. Ikke er det sikkert at hun vil det heller.

Mattis heter nå Mathias, en smart og pen femtenåring som skal gå på realskolen i Trondheim. Sammen med Ingrids datter Kaja. Tvillingene Sofie og Anne kommer hjem etter en vellykket studentereksamen og reiser seinere til Oslo. Dette er noen av mange tegn på forandring. Og midt oppi forandringens tid blir ikke Barrøy-samfunnet spart for en voldsom tragedie som brått forrykker den skjøre balansen mellom mennesker og natur uti havgapet. Som leser må man bare henge på og følge den ene hendelsen etter den andre. Hjerterått i det ene øyeblikket, rørende og menneskelig i det neste. Etter 270 sider med litterær berg og dalbane er du som leser mørbanket og sliten, men også nysgjerrig på hva som skjer videre med de mange spennende personene i boka. «Bare en mor» selv, Ingrid, står igjen som kraftsenteret. Greier hun å holde resten av familien samlet? Forblir Barrøy viktig i deres liv? Og hvor utspilles handlingen i neste Barrøy-bok? For når forlaget kaller «Bare en mor» en ny bok i «Barrøy-serien», får vi tror at bind fire ikke blir det siste.