Vi møter Arnstein Lunde med familie i den lille sunnmørsbygda Vågheim. Sammen med kona Lindis og deres to sønner flyttet familien for flere år siden dit. Dette er stedet Lindis kommer fra. Arnstein selv vokste opp på Lørenskog.

De lever et tradisjonelt og velregulert liv. Vågheim er også velregulert og tradisjonell. Men det ulmer under den rolige overflaten. Både i ekteskapet og i bygda. Lindis jobber i en barnehage som er truet med nedleggelse. Hun må kanskje flytte til Ålesund for å finne ny jobb. Arnstein tror at hun snart vil finne en ny mann også – langt mer fyrrig og sexy enn han føler seg.

I bygda er det uro på grunn av kommunesammenslåing. Arnstein er under press for å bli med i en aksjonsgruppe som vil gjenopprette Våg som selvstendig kommune. Og selv om han henger med på de mange dugnadene og selger vafler på fotballkampene, føler han seg litt utafor blant Vågheims andre menn.

Arnstein har tidligere jobbet i fylkeskommunen, men har nå nettbutikk i kjelleren kalt fiskogelektro.no. Arnstein er sånn midt i livet og vi skjønner fort at dette også handler om en mannlig midtlivskrise. Netthandelen blomstrer ikke akkurat og han føler at forholdet til kona er på hell. Han tror i alle fall at hun føler det sånn.

Han har også en saftig skatteregning som han neglisjerer litt for lenge. Til nettbutikken kommer en dag et parti dildoer. De er feilsendt, men havner likevel på nettsiden til «Fiskogelektro» – i noe Arnstein kaller kosekroken. Han vil jo gjerne bli kvitt varene. Det skal snart bli flere varer i samme kategori i kosekroken. For dildoene selger svært godt. Langt bedre enn sluker og spinnere.

Arnstein forsøker å holde dildosalget skjult, men det ryktes fort i den lille bygda hva han driver med. Herfra og ut handler boka om hans oppvåkning som forretningsmann og som mann og en av gutta i bygda. Denne prosessen er det artig å følge.

Fra å være den sære dildomannen utvikler han seg til en modigere mann. Og mens han er en fommel og pingle i starten blir han etter hvert ganske selvsikker. Og han lærer mye om det norske folks erotiske hverdag og fest. Men det er langt dit og mange pussige små hendelser.

Før han går all in i sexleketøy gjør han gode markedsundersøkelser. Ikke at han tjener all verden på sluker og fiskestenger, men han har overhodet ikke peiling på sexutstyrsbransjen. Det er en totalt fremmed verden for den temmelig blyge karen fra Lørenskog.

Arnstein er en grundig mann. Han satser på de gode imitasjonene av suksessproduktene. Det fungerte med fiskeutstyret. Han leter etter dildoer og vibratorer som er minst like bra som de beste, men mye billigere. Og tenker: Kysttorsken forsvinner, men kåtskapen i folket er konstant. Han skaffer seg statistikk over hvor det selges mest sexleketøy på Nordvestlandet.

«Aller øverst trona Vestnes i Møre og Romsdal, et sted jeg fram til da hadde ansett som Norges kanskje kjedeligste kommune etter Lørenskog. Og på lista over de fem mest kinky kommunene, de som handla mest lakk og lær og den slags, fant jeg også Sykkylven. Rett i nabolaget.»

Dermed oppstår ideen om et «sansesenter» som en del av en revolusjonær og ny-erotiserende distriktspolitikk. Vågheim som et erotisk nav på Nordvestlandet! En magnet på opplevelsesturisme!

Det er fornøyelig å følge Arnstein oppvåkning. Forholdet til kona er også bra skildret. Bygdesamfunnet kan forfatteren åpenbart mye om. Angsten for å skille seg ut, altså bli «dildomannen» og all bygdesladderen som følger, er realistisk. Og det er ganske mange floker som må greies ut før Arnstein Lunde finner kursen han vil følge framover. Så mye kan jo sies at han er ikke lenger den samme fomlete pingla på slutten av boka.

Sannsynligvis har forfatter Bjørn Vatne hatt mye moro av å skrive denne boka. Han har et språk med mye innebygd ironi. Som når han beskriver en av bygdas solide støttespillere som en «typegodkjent alkoholiker». Jeg humra over mange beskrivelser og formuleringer, men samtidig: «Underliv» sier noe viktig om en mannlig midtlivskrise i en liten sunnmørsbygd. Og forholdet mellom Arnstein og Lindis kan mange lære noe av.

Joda, litt overdrevet, på kanten av tullete innimellom. Men som det er sagt: om det ikke er sant er det innmari godt jugi! Det er akkurat sånn det er.