Det er et par ting som ikke overrasker meg med Lars Elling: at han maler usedvanlig vakre og sterke bilder og at han er å finne i lotusstilling på gulvet på en eller annen konsert på jazzfestivalen på Kongsberg,

Men at 55 år unge Elling skulle debutere med et brak som forfatter så jeg ikke komme. Det er da også relativt sjelden at forfattere slår opp døra såpass seint i livet, men det er åpenbart at det har ligget en meget talentfull skrivestemme på lur lenge hos Elling. Denne debuten er nemlig av typen oppsiktsvekkende.

I hvor stor grad Elling går tilbake til sin egen slekt for å skape denne spennende ekskursjonen - bokstavelig talt - er jeg ikke sikker på. Ikke er det så veldig viktig heller; det som er viktig er at han har makta å skape et fantastisk univers basert rundt flere slektsledd og med brødrene Arnstein og Truls i sentrum gjennom store deler av deres liv med hovedvekt på 1914 og 1985.

Alt blir observert gjennom Filip som jeg på sett og vis antar er et slags sjølportrett av Elling. Vi blir invitert inn i et drama der sterke bånd skapes og der sterke bånd brytes - kanskje for godt...

Elling løfter alt dette frem gjennom et fantastisk godt språk: Den brune haugen av råtnende nabokrangel, med flimrende oransje konfetti dansende over, limer seg fast i et kartotekkort som stikkes ned i hukommelsens bildearkiv. Skjønner? Ikke så mye som minner om en usikker debutant her, nei!

"Fyrstene av Finntjern" - mer poetisk beskrivelse av Nordmarka kan jeg ikke huske å ha lest - er en sann svir å lese. Dette er typen roman som jeg har lest ekstra sakte for at den skulle vare så lenge som mulig og som jeg ikke ser bort fra at jeg må plukke frem igjen om noen år. Noe forteller meg nemlig at den kommer til å sette sterke spor.