Litt lang, ja, men en bok av typen du gleder deg til å lese videre i. Rett og slett en rik og feit roman for lange vinterkvelder. Innenfor de seks hundre sidene har Perrin puttet en haug personer som vi følger gjennom en periode på tretti år. Gjennom barndom og ungdom og til voksenlivets barske utfordringer med tap av kjære, skilsmisser og sjalusi. Og ikke minst er dette en bok om et tett vennskap som blir satt på tøffe prøver.

«De tre» er Nina, Etienne og Adrian. En jente og to gutter som treffer hverandre på samme skole på midten av 80-tallet. De er i tiårs alderen og bor alle i byen La Comelle i Burgund sånn midt i Frankrike. På bokas siste side er vi i slutten av 2018 og de er fortsatt venner. Men det har vært en periode på fjorten år da de ikke så hverandre i det hele tatt.

De tre ble nemlig umiddelbart en trio der det aldri var plass til noen fjerde person. En litt mystisk kvinne ved navn Virginie opptrer som en fortellerstemme, men hun er liksom ikke ordentlig med de andre. I skoleårene er de tre sammen hele tiden, går inn og ut hos hverandre, vet alt om hverandre og forteller alt til hverandre. Det blir aldri noe fysisk kjærlighetsforhold mellom noen av dem. Men de vet alt om hverandres første seksuelle erfaringer og erobringer.

De er høyst ulike og har temmelig forskjellig bakgrunn. Nina har vokst opp med sin bestefar, postmannen i byen. Hun har aldri møtt moren sin og kjenner henne ikke. Nina er smart og vakker.

Etienne kommer fra gode kår, er usedvanlig pen og har et veldig drag på jentene. Og han har en selvsikkerhet penger og et pent utseende noen ganger fører med seg.

Adrien er sjenert og sky og den vanskeligste for leseren å få et forhold til. Han blir tydeligere gjennom boken. Han bor sammen med moren sin. Hun er skilt fra faren som høyst pliktmessig tar turen fra Paris for å gå på kafe med sønnen en gang i blant. Faren har ny familie i Paris.

De tre tar høyst ulike veier i livet. Nina gifter seg med den lokale rikmannssønnen da hun bare er atten år gammel. Ektemannen Emmanuel viser seg snart som en kontrollfrik som er sjalu på det sterke vennskapet mellom de tre. Hans eneste mål med ekteskapet er å få barn med Nina som spiser p-piller i smug og er ulykkelig.

Etienne blir politimann i Lyon etter å ha kommet inn på politihøyskolen, noe som henger svært høyt. Hans far mener likevel at sønnen er nærmest ubrukelig. Forholdet mellom de to er direkte dårlig. Etienne har et problem til. Han er kjæreste med Clotilde som han vil slå opp med. Hun er gravid og han overtaler henne til å ta abort. De treffes en siste gang og hun er fortsatt gravid. Den kvelden forsvinner hun sporløst fra byen. Mange år etter blir en bil hentet opp av en dam i utkanten av La Comelle. Det er knokler inni og det er Clotilde. For Etienne som politimann kan dette bli et problem. Han har sagt at de to ikke traff hverandre den kvelden hun forsvant. Blir løgnen avslørt er han ferdig i politiet.

Adrien drar til Paris og blir suksessforfatter med en roman utgitt under psevdonym. Senere får han braksuksess som dramatiker under eget navn.

Selv om de splitter opp i en lang periode, av årsaker jeg ikke vil røpe her, er det en understrøm av kjærlighet mellom dem. Dette er en bok om et dypt vennskap, kanskje den beste jeg har lest om akkurat det. Vennskapet får skikkelig juling i løpet av de seks hundre sidene. Det går gjennom utviklingsfaser og leseren kan ikke vite om det holder seg når boka slutter i 2018.

Jeg kalte dette en rik og feit roman, en bok å stupe inn i og bli der. Men noen feelgood-bok er det ikke, selv om Valérie Perrin slipper sola inn i siste del. Mange lesere vil sikkert mene at det er på tide!

Tilfeldighetene styrer mye i livet og forfatteren utnytter dette. De slår selvfølgelig ut i både negativ og positiv retning - som i livet for øvrig. Jeg synes kanskje det mot slutten blir vel mange tilfeldigheter som faller fordelaktig ut for de tre.

Et par forhold må leseren være oppmerksom på. Hvert kapittel har dato og årstall. Handlingen svinger mellom 90-tallet og tretti år fram i tid. Og det gjør den i hele boken. Etter min mening fungerer det godt. Det gjør at det implanteres informasjon eller spor som avsløres etter hvert. Blant annet om den noe mystiske kvinnen Virginie som opptrer som forteller. Sånn sett er boka ganske intrikat.

Men, altså og på tross av dette: «De tre» er den beste boka jeg har lest så langt i «vårsleppet» til forlagene. Om den blir en like stor suksess som «Å vanne blomster om kvelden» gjenstår å se.