Jeg-personen Mona og mannen Jostein flytter fra Bislet til Tøyen med sin lille sønn Kalle. Hun er forlagsredaktør med en viss suksess. Jostein er en ganske mislykket akademiker, men utadvendt og med store sosiale ressurser. Det er en økonomisk ubalanse i forholdet deres.

De starter opp det nye livet sitt i en etter forholdene ganske romslig leilighet på Tøyen øst i byen. Hvorfor Tøyen? På grunn av lave boligpriser og noe de oppfatter som et spennende og fargerikt miljø. Denne bydelen som for noen år siden fikk negative mediaoppslag nærmest daglig på grunn av dårlige boforhold, beboere med lav utdanning, lav inntekt og fattigdom.

Jostein og Mona er nesten plagsomt idealistiske og i starten veldig naive. De snakker seg i mellom om Tøyen som et stort «VI». Vel vitende om at det er narkosalg i bakgården, slåssing med kniv og stadig krangel mellom beboerne. Dette skriver Breiteig realistisk om. Ikke minst fordi han som mangeårig Tøyenbeboer har opplevd dette selv.

Mona og Jostein tar initiativ til nabolagskafeen «Ansiktet» og er ellers svært aktive. De har nok en oppfatning av seg selv som en gave til bydelen. Og når Kalle begynner på Tøyen skole som eneste hvite elev, er det deres bidrag til integreringen.

Den gjenstridige virkeligheten melder seg. Kalles språkutvikling er ikke veldig god. Det møysommelig oppsatt vaktsystemet på kafeen rakner. Folk uteblir etter hvert uten å gi beskjed. Det blir ofte Jostein som både åpner og lukker…og vasker.

Mona og Jostein diskuterer på kveldene. Etter at kafeen er stengt eller de har hatt nabolagsmøte i sin leilighet. Den er tross alt større enn de flestes. De er begge glade i alkohol og drikker i overkant mye og ofte. Selvfølgelig uten de stort sett muslimske naboene tilstede. Mens de planlegger kafeen og i den første tiden etter oppstart, funker dette fint. De snakker ut, blir kreative og optimistiske mens ølboksene blir mange og Jostein drikker whisky fra en av sine eksklusive taxfree flasker. Som han for øvrig rydder ut av hylla når naboene kommer på møte. Da erstattes flaskene av en IKEA-vase.

Kafe og nabolag framstår ikke like rosenrødt etter hvert og det sliter på parforholdet. Leseren skjønner at kafedriften ikke kaster mye av seg. Jostein jobber litt frilans for diverse oppdragsgivere. Noe som begrenser seg til korrekturlesing til lave honorarsatser.

De begynner begge å bli slitne av å være spydspissene og krumtapper i et altoppslukende sosialt eksperiment.

De er iherdige ildsjeler som stiller opp for sine nærmeste. Det handler om å bistå naboer med uforståelige dokumenter på norsk. De skal forholde seg til NAV, UDI og til øvrige myndigheter. Er du tildelt en kommunal bolig på Tøyen, mister du den hvis du tjener litt for mye. De samme myndighetene som vil ha innvandrere i lønnet arbeid, tildeler dem bolig. Og kaster dem ut hvis det lønnede arbeidet gir for høy inntekt. Kommunen har selvfølgelig sagt mange ganger at en tildelt leilighet ikke er en permanent bolig. Men hva er realismen i det for en somalisk trebarnsfamilie som kanskje har fått sitt første faste tilholdssted på lang tid. Dette opptar Mona og Jostein. Derfor gir de en hjelpende hånd overalt med brev og henvendelser.

Mona skriver kronikker om Tøyen. Hun er svært aktiv på sosiale medier og publiserer alt som skjer med positivt fortegn. Etter hvert trenger ryktene om aktiviteten inn gjennom de tjukke veggene på Oslo Rådhus. Tøyen får politikernes øyne på seg og da følger pengene etter. Dette resulterer i «Tøyenløftet» som absolutt fører til noen positive resultater når det gjelder oppgradering av utearealer, tilbud til ungdom osv, men som i hvert fall indirekte fører til at Tøyen endrer karakter. Det dukker opp nye restauranter, hippe utesteder og kule barer.

«Ja, folk kom nå til Tøyen i ens ærend for å være på byen. Sminkede kvinner med oppsatt hår vaklet på stiletthæler opp fra T-banen når lørdagskvelden dro seg til, i følge med brautende unge menn som satte fra seg en ølboks i forbifarten».

Tøyen er blitt trendy og da stiger boligprisene også. Og dermed stiger leia på det lille lokalet til kafeen «Ansiktet».

Inntil dette skjer har vi vært med på en flott skildret reise med Jostein og Mona. Det er ingen tvil om at de har ekte kjærlighet for bydelen. Men alt har en grense og mye av boka handler om dette. Mona ser ingen ende på alt de skal og må gjøre for og på Tøyen. Jostein tar det lettere, men brenner lyset i begge ender.

For Mona er både parforholdet og tilknytningen til Tøyen plutselig under lupen. Tenk å bo i et velordnet bofellesskap med fungerende heis, nyvasket trapp - uten sprøyter på barnas lekeplass!

Leseren forstår henne fullt ut og først helt på slutten av boka kommer noe som likner en konklusjon. Den bør mange unne seg.

Jeg vil kalle dette en kraftpakke av en roman. Det er det virkelige livet som dundrer på leserens dør og leseropplevelsene er mange på de 330 sidene.

Bjarte Breiteig har et så godt språk og så god evne til å skildre virkeligheten han velger å bruke i romanen, at lesingen blir en nytelse.