Espen Haavardsholm (77) er en av våre mest erfarne og produktive forfattere. Mer enn 30 bøker har han på cv-en.

«Utfor» er den fjerde romanen om Nils Hå og det forbauser vel ingen at forfatteren øser av en selvbiografisk kilde. Egen oppvekst, egne erfaringer og eget liv preger handlingen. Haavardsholm har tidligere blitt slått i hartkorn med å være en slags AKP-forfatter, men i bøkene om Nils Hå stemmer dette absolutt ikke.

Portrettene av vennene Nisse og Zak er nære, ømme og skrives med god innsikt i ungdomslivet. Ester og Nora er også svært godt og troverdig skrevet inn i handlingen.

Og Oslo-koloritten, der er Haavardsholm på hjemmebane og ikke lett å slå. Det må i så fall en Saabye Christensen til. Hør på dette:

«Trikken fra Sagene kommer skranglende gjennom en sverm av gule løvblader. Så kraftige er vindkastene at flere trekroner på St. Hanshaugen blir blåst nakne. Underveis fra Ila skole blir Zacharias og jeg stående ved Narvesenkiosken og stirre på dette sporvogntaket som brått er svøpt i gult.

Like etterpå har den ene strømledningen til den sølvgrå trolleybussen greid å rive seg løs med et kraftig gnistregn, midt i lyskrysset mellom Ullevålsveien og Waldemar Thranes gate. Vi tar turen ned dit for å følge med i busskonduktørens strev med å få ledningen på plass i all motvinden. Da 21-bussen drar østover og den butte 13-trikken med alle de visne bladene på taket fortsetter ned mot brattbakken, blir vi enige om en avtale for kvelden, før vi drar videre, han mot Bislett og jeg mot Doblougløkka.»

Dette er bokas første setninger og i løpet av de 375 sidene dukker det opp mange fine Oslo-scener som de fleste av oss har glemt.

Begge gutta går på «Katta», Oslo Katedralskole. De er politisk bevisste og med i Sos.Gym. De er radikale og kritiske og det samme gjelder venninnene Ester og Nora. Dette er i kinoens storhetstid. Idealet er Marilyn Monroe med sine utvannede norske aner. Kinokøen er viktig. Her spanes det på potensielle kjærester og våre fire hovedpersoner treffer hverandre i kinokø.

Det er Nils og Nora vi blir best kjent med. Forholdet mellom dem svinger mellom bitter krangling og sterk gjensidig fascinasjon. Nils aner et mørke i Noras sinn og under en hyttetur på Hvaler oppstår det dramatiske situasjoner. Blant annet under et impulsivt nattbad. Nora forsøker å dra Nils med stor kraft under vannet - etter først å be om hjelp. Han berger henne og seg selv, men får mye å tenke på.

Togturen hjem fra Fredrikstad er ikke lystig. De fire kjærestene er slett ikke kjærester når toget kommer til Oslo. Krangler er blitt til misforståelser og krenkelser og det ender med et hatefullt brudd for alle fire.

At Nils angrer som en hund hjelper lite. Det faller seg nemlig ikke sånn at gutta treffer de to venninnene tilfeldig. Sånn at de kan krype langs gulvet og trygle om tilgivelse. De møter trofast opp i Filmklubben på Scala kino hver lørdag - det brukte å være deres sikre treffsted. Men de treffer ikke Nora og Ester.

Derimot ser det ut til at bestevenninnene har begynt å vanke med noen motorsykkelgutter som samler seg på toppen av Eugenies gate. Zacs dom er klar:

«Eksosryper, det er for faen det de har tenkt å bli, utbryter han idet vi blir vitne til at ekskjærestene våre totalt overser oss, der de sitter på baksetet til hver sin 250-kubikker underveis forbi apoteket mellom Louises gate og Colletts gate»

Sjalusien gløder, men kvartettens kjærlighetshistorie er definitivt over. Refleksjonene rundt dette gir leseren mye å tenke på. Er de for forskjellige? Var kjærligheten dødsdømt fra starten av?

Uansett, liver tar dramatiske vendinger for dem. Ikke alle overlever, resten blir voksne. De siste femten sidene i romanen er en epilog fem år fram i tid. Nils er gift for tredje gang og treffer Ester på Hvaler. Hun har vært gift like mange ganger. En kjensgjerning som Nils mener røper noe om skyggesiden ved vår generasjon av venstreradikalere:

«Vi som ifølge noe min farmor en gang utbrøt, aldri er blitt helt voksne."

«Utfor» oppfatter jeg som en kritisk, psykologisk analyse av den tidlige 68-kulturen - den som fant opp verden på ny og trosset nedarvede dogmer og tradisjoner. Portrettene av de fire, men særlig av Nils og Nora er intenst gode til tider. Handlingen er meget elegant bundet sammen og 60-tallets Oslo har fått sin plass i nok en god roman.