Jon er 47 år, musiker med begrenset suksess og ekstrajobb som hjelpelærer eller «radiatorlærer». Den som hjelper de elevene som ikke umiddelbart skjønner hva den egentlige læreren snakker om. Og ellers står og henger ved radiatoren.

Han er enslig, fra Ål i Hallingdal - med et vanskelig forhold til kjærligheten. Han blir invitert med på fisketur av sin onkel, Ivar. Det blir en spesiell tur…

Onkel Ivar og Jon drar til vannet Storsenn på rundt tusen meters høyde et sted i Hallingdal. Her skal de bedrive garnfiske i en uke. Og bo i «Fiskehuset» som er en enkel koie kombinert med båtnaust. Dette har onkel Ivar gjort i alle år. Han eier nemlig vannet. Nå vil han overdra det til Jon for en svært hyggelig pris. Ivar har nemlig sverget på at vannet skal forbli i familiens eie. Han har selv to døtre, men han stoler ikke på at svigersønner kan ta vare på vannet. Det blir bare «svogerfiske» , altså gutteturer, fyll og spetakkel. Da heller overlate vannet til den gitarspillende nevøen som ingen har noen forventninger til. Noe onkelen stadig gjentar i form av stikk og fornærmelser.

Turen har flere formål. De skal fiske stor og fin ørret med garn, 120 kilo fisk skal opp i løpet av uka. Fisken skal i rakebøttene og stå i jordkjelleren til utpå vinteren. De siste 40 årene har onkelen benyttet skyss med snøscooter. Det anbefaler han Jon også. Men han må aldri kjøpe scooter. Da kan han få skutersjuka - som Jon lurer på hva er?

- Fyri du veit ordet tå det, køyre du inn og ut her heile veten, ein sementsekk, ein tofire, ein tom Europall ned, ein vedsekk upp, eit tomt lummelyktbatteri ned, ein søplesekk upp, eit laken ned for vask, ein ny ostehøvel upp, du slutta å planleggji, for du kan alltids svippe i veg for å ordne alt. Moro er det med. Dermed fær du helde alder ro når du er her, du slutta å gå på skjiu, du slutta å gå te fots, du bi overvektig og stivna, tidleg gamal.- OK, sa eg.

Dette som et eksempel på de mange tiradene onkelen insisterer på at nevøen skal skrive ned i en blå referatblokk. Alt mens onkelen stadig understreker hans manglende kompetanse på det meste i livet.

Jon blir selvfølgelig forbanna av den stadige nedvurderingen, men biter det i seg. Han tenker at onkelen er en kødd uten medfølelse og folkeskikk. Samtidig beundrer han håndlaget til den gamle. Hvor smart og raskt han arbeider. Han forstår at det er et og annet å plukke opp her.

Onkelen skal også lære Jon hvordan han skal ro båten, hvor han skal ro, hvor garnene skal settes, hva man gjør med garn etterpå osv. Alt dette mens han gjør sitt beste for å snakke dritt om nevøen. Om Jon har kunstneriske ambisjoner, blir de ettertrykkelig punktert av den ganske ondskapsfulle onkelen. Skjønt, så ondskapsfull er han kanskje ikke når vi etter hvert skjønner mer av forholdet mellom de to. Mot slutten av boka kommer det et par overraskelser…

Uka ved Storsenn viser seg å bli et kræsjkurs i selve livet. I løpet av få dager skal onkelen ikke bare lære Jon hvordan dette fisket foregår og skal foregå til evig tid. Han forklarer nevøen det meste om liv og død, naturens gang, kjærlighet og kvinner, økonomi og handel, tro og tvil. Det blir intenst, anspent og nesten aggressivt mellom de to, men etter en liten uke stenger de hytta og går de fire kilometerne ned til bilen. Og jeg som leser har følelsen av at de har vært sammen i et år! Og har lært mye om mennesket og natur i Hallingdal.

Språklig er det mye halling å finne i den direkte talen mellom de to, særlig snakker onkel Ivar et gammelmodig nynorsk ispedd mye «gammal-halling». Fortellingen er ellers holdt på vanlig nynorsk, men med et og annet nikk til hallingmålet, skriver forfatteren i forordet. Og undertegner med Jon Aslesson Aal. Som innimellom har biografiske trekk med den egentlige forfatteren Stein Torleif Bjella. Hvor Jon slutter og Stein Torleif begynner eller omvendt er ikke så godt å si. Begge er rågode historiefortellere.