Som oftest kaster jeg meg over tastaturet så snart ei bok er ferdig lest. Når det gjelder "Kjøttets tid", mitt første møte med Lina Wolff (47) og hennes forfatterskap, så måtte jeg la den vente et par dager. Den måtte enkelt og greit få synke inn litt ekstra.

Wolff har nemlig tatt meg med inn i et litterært univers som både fascinerer og setter i gang tanker og refleksjoner. Akkurat det stor litteratur skal gjøre. Fysisk tar hun oss med sammen med den svenske journalisten Bennedith til Madrid og det spanske lynnet gjennomsyrer også både fortellinga og skrivemåten til Wolff.

Bennedith, som i utgangspunktet skal bo i Madrid en periode for å finne inspirasjon til å komme videre i en relativt gjennomsnittlig karriere for å si det mildt, treffer desillusjonerte Mercuro på bar og derfra tar "Kjøttets tid" retninger det er vanskelig, nei, faktisk umulig, å se for seg.

Det hele dreier seg om en kamp på liv og død der ei nonne som står bak en obskur nettkanal der kampen mellom kjøttet og sjela står sentralt, via en dramatisk utflukt til Balearene der en medelsvensson også spiller ei viktig rolle til et fengselsopphold og et møte som setter ting i perspektiv.

Wolff makter på sitt finurlige vis både å skape spenning og samtidig stille de store spørsmåla - uten å stille dem konkret - om hva som er eller bør være det viktige for oss mennesker. Hun gir oss ikke svarene; hun får oss bare til å undre videre. Slik er det med de store litterære stemmene.