Denne anmelder har ikke lest de tre tidligere bøkene, men tok sjansen likevel. Og angrer ikke! Dette er seks hundre sider med svart humor, grov vold, kuler, krutt og batonger. Latter og tårer om hverandre. Og et fantastisk språklig sammensurium av muntlig rogalandsdialekt, ispedd litt tysk og vanlig bokmål - som funker utrolig bra. En vanvittig røverhistorie fra Stavangers nattside. Spesielt fredelig er det ikke.

På slutten av boka presenterer Tore Renberg persongalleriet sitt. Det tar nesten fire sider. Her er det mange og mye å holde kontroll på. Renberg spanderer et godt parti sånn midtveis der han rekapitulerer en del nøkkelscene fra de tre tidligere bøkene i Teksas-serien. Den som har lest de tre foregående bøkene synes muligens dette er langhalm. For meg var det nyttig.

Hillevågsgjengen er altså en gjeng banditter bosatt i Hillevåg, en av Stavangers gamle arbeiderbydeler. Mye av handlingen kretser om Jan Inge, den 44 år gamle bandelederen. Notorisk kriminell har han vært bestandig, men omtaler seg selv som personlig kristen og stemmer Kristelig Folkeparti. Han uttaler gjerne at Hillevågsgjengen ikke dreper folk, ikke driver med narkotika og misliker porno.

Samtidig ligger det et nedgravd lik i hagen og to parterte lik i fryseren i kjelleren. Det ene er hans tidligere kone Beverley. Femten (!) kilo stjålet heroin befinner seg et annet sted i huset og hans nærmeste medarbeider, Rudi, spiller inn pornofilm. Dette manglende samsvaret mellom liv og lære plager Jan Inge. Han lengter etter en ny start der gjengen bare sysler med det legale flyttebyrået Mariero Moving. Han er inne i en galopperende identitetskrise.

Som leser er du med på denne prosessen i løpet av noen få døgn i slutten av januar 2013. Forfatteren benytter med hell en teknikk der vi flytter oss fra sted til sted, fra miljø til miljø innenfor samme tidsramme. Litt sånn som når fortelleren i Dickie Dick Dickens sier med stor patos i stemmen: «På nøyaktig samme tid - et helt annet sted i samme by». For den som husker så langt tilbake…

Et åttitalls ganske korte episoder eller rapporter gir handlingen en flott energi og framdrift. Spennende er det også. Som når Botnevassgjengen fra Kvinesdal kommer på døra i Hillevåg - med full bevæpning. Søstrene Botnevass er nemlig rettmessige eiere til partiet med femten kilo heroin. De vil ha igjen dopet sitt. Og de damene spøker man ikke med.

Boka er ikke bare burlesk satire og idyllisering av livet som Hillevåg-gangster.

Det er flere tragiske barne- og ungdomsskjebner involvert. Det går ikke så bra for de voksne heller. Alle vi treffer har en tung forhistorie og knapt noen har vokst opp i ordinære familier. Mange ble misbrukt.

Jan Inge, vår hovedperson og Hillevågsgjengens ubestridte leder, ble lurt, forført og misbrukt av den lokale videobutikksjefen kalt «Mingus». Avsnittet «Videogutten» (s.485) er hjerteskjærende lesning. «Mingus» var en gjennomført barnemisbruker og ble først etter mange år og mange triste barneskjebner tatt og dømt. Nå hjemsøker han Jan Inge som et spøkelse. Hans bitre barndomserfaringer og forvirringen rundt «Mingus» som stadig viser seg, gjør Jan Inge psykotisk. Det er ingen dårlig beskrivelse Renberg gir av et klassisk sammenbrudd og en psykotisk tilstand i full utfoldelse. Jan Inge blir muslim, han heter Ibrahim og kjøper et arabisk antrekk og bønneteppe og vandrer rundt i Stavangers gater til han kollapser, blir innlagt og ganske snart stikker fra sykehuset. Hans kaotiske indre liv får etter hvert en viss orden på sine mange sider og han står fram som sterk og klar gjengleder med tydelig agenda. Det er mye som skal hevnes fra hans tidligere liv…

Jeg tror at Tore Renberg stort sett har hatt det utrolig gøy under skriving av denne boka. Han pøser på med sex and drugs & rocknroll og nekter seg ingenting. Volden er utspekulert jævlig, sexen er til dels kriminell og pervers og de mange musikkreferansene vet Renbergs lesere at han alltid serverer rikelig av.

Handlingen går stort sett i et dundrende tempo og med en energi som på et tidspunkt fikk meg til å lukke boka og tenke: Er dette samme mann som skrev fjorårets vakreste roman, «Tollak til Ingeborg»? Denne rolige, men intense samlivsskildringen som knapt noen leste uten å bli berørt. Han som har skrevet barnebøker i fleng, scenedrama og filmmanus - i tillegg til en haug romaner! For en forfatter!

Joda, visst synker energien noe sånn midtveis og det vil noen kritisere. Men, hør her: God dramaturgi på en rockekonsert er jo å legge inn et par rå-vakre ballader midtveis før alle hester slippes løs igjen og helvete fryser til is i et orgastisk crescendo av trommer, bass og gitarer.

Akkurat det gjør Tore Renberg i denne boka.