Uansett om det blir flere bøker eller ikke: Historien om Jana Kippo fra Smalånger i Västerbotten vil bli stående som et spesielt bokverk. Den tynne jentungen med det lyse håret (albino) som vi traff i første bok, «Jeg dro ned til bror», er en helt spesiell karakter. Boka ble da også straks nominert til den prestisjetunge Augustprisen. I andre bok, «Vi dro opp med mor», lærer vi henne nærmere å kjenne.

Tvillingbroren «Bror» er helt sentral i livet hennes. Selv etter hans brutale død i en ulykke samtaler de to søsknene stadig vekk. Fra det hinsidige legger Bror seg opp i mye av det Jana gjør og de to kjekler omtrent som om han skulle vært i live!

Også denne boka er en «roadtrip» der Jana flytter rundt i Sverige og ramler borti gode og mindre gode mennesker om hverandre, særlig menn.

Siste setning i boka er «så dro jeg hjem». Som altså er tittelen på boka. Og slett ingen dårlig avslutning heller. I min anmeldelse av «Vi dro opp med mor», skrev jeg at jeg begynte å få en godhet for Jana Kippo. Ønsket at det skulle gå henne godt og at hun kom seg ut av dritten hun stadig vekk rotet seg inn i. I den aktuelle sisteboka får hun litt mer form på livet og tilværelsen. Noen av hennes nærmeste dør og for henne er dødsfallene en anledning til å tenke nytt om sin plass i livet. Men, for all del, dette er fortsatt en utpreget «feel bad» bok. Det er faktisk en sjanger jeg begynner å like!

Bøkene om Jana Kippo kan ikke anmeldes uten å nevne språket. I «Så dro jeg hjem» er det ikke kommaer. Navn er unntaksvis skrevet med stor forbokstav og for- og etternavn er ofte trukket sammen. Jana Kippo blir janakippo og Dag Lind blir daglind. Legg til at direkte tale på norbottendialekt er oversatt til en slags nordnorsk språkform. Oversetter Monica Aasprong har tatt et valg. Det fungerer for meg. Oversettelsen er for øvrig utmerket.

Etter bok to skrev jeg at om du skal lese bare to svenske bøker, så velg Jana Kippo. Jeg mener det samme etter tredje og siste. Karin Smirnoff fyller sidene med sterke, rare, ekle og rørende opplevelser om hverandre. Og etter tre bøker er det som om jeg har vært deltaker i det meste av Jana Kippos liv. Fra hun som liten jentunge ble mishandlet og seksuelt misbrukt av faren på småbruket de hadde, til hun nå stadig sterkere står fram som kunstner.

Hun starter med å kna og forme små leirfigurer som likner folk hun kjenner. Disse vekker ganske tilfeldig oppsikt blant noen kunstkyndige og hun blir et hett navn. Vi får også vite at Jana har gått på kunstskole i Stockholm.

John, som hun har et årelangt av-og på-forhold til, blir også kunstner. Han er dessuten faren til Janas datter, Diana. John skjuler sin kunstneriske side og maler i hemmelighet i mange år. Snart selges bildene hans i de fineste galleriene. Han skal stille ut i Paris og New York står for tur. Det er spennende å følge utviklingen av to parallelle kunstnerskap. De kjempes fram mot alle odds.

John er Janas store kjærlighet, men det er virkelig et hat - elsk forhold. Beskrivelsen av hennes omsorg for John da han blir alvorlig syk er rørende.

Karin Smirnoff har et skarpt blikk på velferdsstaten Sverige. Jana Kippo jobber som hjemmehjelp i kommunen som sliter med å få endene til å møtes og vaktplanene til å fungere. Leseren får ikke lyst til å bli gammel i Smalånger! Men Jana er en god, empatisk og samvittighetsfull hjemmehjelp med et stort hjerte for de enslige gamle hun kommer til. Flere rørende scener her og. En parentes er at hjemmeomsorgen i kommunen plutselig privatiseres. Nå er de gamle blitt «kunder» og må betale hvis de utsendte hjemmehjelperne bruker noen minutter ekstra fordi det må tørkes oppkast eller avføring.

Jana Kippos kjærlighetsliv er turbulent og mangfoldig. Hun innleder et forhold til kvinnen Nikki. Gjennom henne blir hun kjent med billedhoggeren Mikkel, Nikkis far. Han er en sær og mannevond gubbe kanskje over sin kunstneriske middagsshøyde og svært tørst.

Jana er fast bestemt på å avlure han hemmelighetene med å hogge i stein. I blåsten ute på en liten øy i Båhuslen blir de to på et vis venner - over noen glass hjemmebrent med fruktchampagne!

Leseren unngår ikke å registrere med hvilken voldsom energi Jana Kippo drives mot steinhoggerkunsten. Karin Smirnoff fanger virkelig prosessen i en kunstnerlig utvikling. Hvor det ender får vi egentlig ikke vite. Og hvor hun drar, når hun drar hjem er faktisk ikke helt klart. Det kan være hjem til Smalånger, men det kan også være til Båhuslen…for å bli steinhogger.

Joda, jeg skulle gjerne sett hvordan livet til Jana Kippo blir videre, men der kan vi alle bli snytt. Karin Smirnoff er akkurat nå ute med sitt første bind i «Millennium-serien», de høyst omdiskuterte oppfølgerne til Stieg Larssons bøker om Lisbeth Salander og Michael Blomkvist. Larsson skrev dessverre bare tre bøker selv før han overraskende døde. David Lagercrantz skrev ytterligere tre og ble beskyldt for «å danse på Stieg Larssons grav»! Dansen fortsetter med Karin Smirnoff som også skal skrive tre Millennium-bøker.

Så da blir det kanskje ikke tid til mer Jana Kippo.