I «Løpe ulv» er vi i Hälsingland sør i svenske Norrland. Vi snakker skogbruk og jakt. Hovedpersonen Ulf Norrstig er 70, pensjonert skogvokter og formann i det lokale jaktlaget. Han har vært gift med Inga i 50 år. Beskrivelsen av de to sammen er rett og slett vakker.

Selv om Inga langt på vei har en tradisjonell kvinnerolle med ansvar for alt huslig, omsorg, omtanke og etter hvert pleie av mannen, står hun fram som en sentral person i handlingen.

Ulf lærte jakt av sin far, har har jakten i blodet så og si. Som de fleste av de mannlige sambygdingene har han lært å behandle våpen fra tolvårsalderen, oppdra en jakthund og spore vilt. Hare, rev, ryper og elg. Ja, også en velvoksen bjørnebinne må bøte med livet etter nesten å ha drept en av naboene til Ulf.

Kerstin Ekman beskriver et miljø og et stykke svensk virkelighet som Ulf kaller å leve det vanlige livet. Det er fjernt fra de store byenes kafeer og kulturtilbud. Men med det omfattende og intense skogbruket og videreforedlingen av tømmeret handler det om en viktig svensk industri.

Ulf Norrstig er en proff skogforvalter og han eier noen skogteiger selv også. Et sted har han plassert en marsipangrønn gammel campingvogn. Fra den kan han observere dyrelivet i skogen og samtidig lage seg en kopp kaffe mens han tenker igjennom alt han har drevet med i sitt eget liv. Helt frisk er han ikke. Ulf har hjertekrampe eller angina, og tar medisiner for det. Han er i en fase av livet der han gjør opp sitt bestikk. Han tenker palt han har drept på jakt. Hvert eneste dyr han har skutt er ført inn i en bunke jakt-dagbøker.

Og han reflekterer over det skogbruket han har forvaltet og kjempet for. Flathogst av store områder, maskinell fjerning av stubber og røtter og nyplanting av samme type trær i dype, pløyde furer. Maskinelt og effektivt, men i strid med den typen blandingsskog han vokste opp med. Og han lurer på hva det moderne og mono-kulturelle skogbruket gjør med selve skogen og med miljøet.

En nøkkelscene i boka er Ulfs møte med en stor hanulv. Han sitter i campingvogna og plutselig står den borte ved myra. Hans instinktive reaksjon gjennom hele sitt voksne liv er å gripe etter rifla. Denne gangen blir han bare sittende og iaktta ulven gjennom kikkerten - uten å føle drapslyst eller jaktinstinkt. Han nyter synet og lurer på hvordan det flotte dyret har det. Er han en ensom ulv uten flokk? Prøver han å skaffe seg en make? Er han utstøtt fra en flokk?

Han kaller ulven Høgbein og den blir med han i tankene i ukene som kommer. Han vet godt at de yngre gutta i jaktlaget er overbevist om at en god ulv er en død ulv. Selv undrer han seg over at han ikke tenker sånn. Hans nye syn på villdyra kommer fram under et møte i jaktlaget og på neste årsmøte trekker hans seg som leder. Den langt yngre og mer rovdyraggressive Ronny blir ny jaktleder.

Kerstin Ekman kan mye om skogen og naturen og hun kan mye om mennesker. Tidlig i boka fikk jeg følelsen av at dette gikk mot en rovdyrromantisk historie, men handlingen er ikke helt ubalansert. Selv om forfatteren nok deler slagordet «La ulven leve».

En krim-intrige er også bygget inn i handlingen. Den grønne campingvogna står i full fyr og det blir funnet utbrente bein etter en ulv i brannrestene. Men det er ikke gitt noen fellingstillatelse på ulv! Politiet kobles inn og slår fast at ulven er slått i hjel med et isbor. Sannsynligvis etter å ha blitt forfulgt av en jeger på snøscooter til dyret sprenger lungene og blir liggende.

Det kan altså ha skjedd en alvorlig miljøforbrytelse og den pensjonerte skogvokteren starter sin egen etterforskning. Den lykkes han med - selv om resultatet er noe annerledes enn de fleste lesere vil gjette på.

Ulf Norrstig tar etter 70 år et oppgjør med seg selv, med machokulturen knyttet til jakt og det monokulturelle skogbruket. Sånn sett er dette en miljøroman. Kerstin Ekman er ikke bombastisk, det er ikke svart/hvitt. Jeg oppfatter at hun maner til ettertanke og en dypere respekt for natur og dyreliv, inkludert de ville dyra som tar husdyr. Et signal om at vi kanskje bør stoppe opp og tenke etter om alt vi gjør er så klokt.

Ulf Norrstig sier det ganske presist: «Så lenge kukken reiser seg, er man levende og dreper. Jeg har drept mange. Det burde kanskje være nok nå.»

Til slutt: At Kerstin Ekman har et språk som i seg selv er en opplevelse og en nytelse er godt kjent. Hun har mottar drøssevis av priser og var en av de nominerte til årets Nordisk Råds Litteraturpris.

At Bodil Engens norske oversettelse rett og slett er fremragende, blir herved gjort kjent!