Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5God og velskrevet

Iram Haq har med debutromanen «Uelsket» brøytet seg vei mot det øvre sjiktet av yngre norske romanforfattere. Fra før er hun prisbelønt for filmene sine. Joda, det svinger av 45-åringen for tiden. Og «Uelsket» er godt skrevet. I tillegg til at handlingen er god og viktig.

«Uelsket» er historien om Sofia. Hun er fotograf, men den store suksessen har uteblitt. Hennes etniske bakgrunn er India/Pakistan/Bangladesh. Hennes foreldre er førstegenerasjon innvandrere. Slik presenterer hun seg selv helt i begynnelsen av boka:

«Jeg heter Safia, har fornorsket det til Sofia, jeg er 39 år gammel. Jobber som fotograf, men tar også strøjobber. Ellers har jeg en far, en mor og en fetter som jeg snakket med for mange år siden, de kommer opprinnelig fra India, men kort fortalt så var de pakistanere før de ble bangladeshere og så ble de nye nordmenn. Jeg bor i et område hvor man ser bare hvite folk, utenom på 7-Eleven og på Bunnpris. Handler selvfølgelig ikke der. Går heller en ekstra kilometer til en butikk hvor det er for mange mennesker til at de skulle finne på å spørre om jeg kan urdu, liker samosa, eller om jeg er gift med en hvit mann og om jeg tilfeldigvis kommer fra samme sted som dem. Fortsatt singel. Ser etter kjæreste. Så si ifra om du vet om en varm og fin fyr som kan passe. Helst pen, ung, har gode gener og vil elske meg for alltid, kjenner du noen?»

Dette er en av de mest effektive innledninger i årets bokhøst. På ti linjer serverer Haq massevis av viktig informasjon og definerer seg selv i verden. Resten av de 220 sidene flyter nesten sømløst…innimellom har jeg følelsen av å se en film. Ikke minst fordi boka har enkeltscener som hadde vært hysterisk morsomme på film. For eksempel når hun oppsøker sin egen, utleide leilighet og leieboeren ikke er hjemme. Men låser seg inn akkurat når Sofia har funnet og tester dildoen hennes!

Eller scener som er gripende og menneskelige. Som når hun innser at faren er døende og at de begge elsker hverandre.

Tilsynelatende er Sofias multietniske bakgrunn ikke viktig, men det er bare tilsynelatende. Hun får et stipend fra en tysk-norsk stiftelse og uten at noen sier det er forventningene der: Hun kal ta noen kule «multi-kulti-bilder». For, som hun sier: brune skal ta bilder av andre brune!

Bildene er helt nødvendige for at hun skal få ut stipendiet. Og pengene er nødvendige for at hun skal få et minimum av orden på sin lett kaotiske privatøkonomi.

Det er en del kaos i Sofias liv. Hun mangler en stabil kjærlighetskontakt og de forsøkene hun gjør er ikke spesielt vellykket. Hun roter rundt og innleder kjappe seksuelle relasjoner. Gjerne etter Tinder-oppskriften. Hun føler presset fra foreldrene om å etablere seg, gifte seg, tjene godt osv. Og leseren får mange skarpe rapporter fra det indre livet i denne innvandrerfamilien. Uten sammenligning for øvrig er det noen likhetstrekk med Abid Rajas suksessbok «Min skyld».

Dette blir ikke bedre av at hun tvinges til å flytte hjem til foreldrene og leie ut sin egen leilighet for en periode - av økonomiske grunner. Forholdet til foreldrene går som en rød tråd gjennom boka. Moren, ganske manipulerende, tilsynelatende uselvstendig og masete. Faren som alltid har jobbet hardt og nå får en dødelig kreftdiagnose, men som likevel er den som forstår mest av Sofias kaotiske liv. Da faren blir svært syk, er forholdet dem imellom rørende og vakkert skildret.

I første del av boka blir jeg irritert over at hun tilpasser seg så lett. Hun innretter seg etter nykkene til en potensiell popmusiker-kjæreste som muligens skal innom Oslo og godt kan tenke seg et knull. Føyer den ganske herskesyke venninnen Linda som alltid vet best for henne og kritiserer valgene hennes hele tiden. Derfor er det deilig befriende når hun i hvert fall delvis setter ned foten for alle som vil forme eller ha en bit av henne.

Tittelen «Uelsket» fungerer dårlig for meg. Sofia er ikke uelsket av foreldrene - selv om de er fly forbanna på henne. Selv om de slår henne som barn og kritiserer henne kraftig når hun blir eldre. Hun er på ingen måte drømmedattera sett med øynene til to førstegenerasjons innvandrere. Moren vet godt at hun ligger rundt, at hun ser porno på mac´en med høretelefoner og røyker ut av vinduet.

Sofia har først og fremst et komplisert forhold til seg selv. Hun har valgt en kunstnerkarriere med all den tvil og vekslende tro på eget talent som følger med. Det er mulig tittelen spiller på dette - at hun har et problem med å verdsette seg selv og livet sitt. Og ofte ønsker seg noe annet og bedre.

Litt bedre går det da også mot slutten av boka. Hun løser foto-oppdraget som utløser stipendiet på sin egen og ganske originale måte. Som ikke skal røpes her, men som mange av de mange leserne denne boka fortjener kanskje blir litt forbauset over.