Gert Nygårdshaug har en trofast fanskare av lesere som har fulgt ham i årevis, fra bok til bok. Jeg er av dem som er fascinert av hans evne til å skru sammen en historie så bra at du tror på både menneskene og handlingen.

Jeg har store problemer med begge deler i denne boka.

Det handler altså om at kloden er blitt så varm at de fleste skrekkscenarioer er høyst virkelige. Vi møter Hans Zolon på 33 år. Han kommer fra en liten vingård på den østerrikske siden av Bodensjøen. Med en seksti kilos oppakning går han sørover mot havet. Vi forstår ikke helt hva han skal der, men han er en selvlært havforsker og har med diverse instrumenter som kan fortelle noe om havet. Pluss kokeutstyr og fiskestang. Pluss noen flasker brennevin. Og en pistol av merket Glock. Han bærer altså tungt og går langt. Det vi forstår er at klimaflyktninger har strømmet inn i Europa. Mange har blitt skutt og drept i forsøket på å nå en bedre verden. Som for øvrig ikke høres veldig god ut. Temperaturen ligger konstant rundt 40 grader, jorda er brunsvidd, havet stiger, alle avlinger er ødelagt osv.

Hans Zolon finner sin strand. Dette er et sted der havstrømmer møtes og her vil han forske på vannet. Hva han håper å oppdage er uklart, men han håper jo selvfølgelig at det skal bli litt kaldere.

Hvor er han? Litt uklart, men det kan være ved Middelhavet. På en tidligere badestrand finner han en landsby. Med strandhoteller, butikker, et apotek og en bar.

Men før han oppdager den nesten forlatte badebyen, etablerer han sin egen klippehule. Stranda er full av vrakgods og her finner vår mann saker og ting han kan ta med hjem til hulen sin. Den blir etter hvert ganske så hjemmekoselig og mye minner om en slags Robinson Crusoe 2.0.

Robinson hadde ikke «lasertenner» riktignok. Dette er en liten, lighterliknende sak som Hans kan rette mot en søppelhaug eller mot døde mennesker og dyr. Puff! Så går alt opp i røyk og er borte for alltid. Et element av science fiction på en øde strand.

Vi kommer snart til vendepunktet i boka, men Harrys bar i den lille strandbyen må nevnes. Den drives av Ernest. I tillegg er det to personer til i baren. En svært omfangsrik dame som har vært en vakker prostituert i følge Ernest. Og en narkoman mann som er hektet på en av Star Wars filmene. Brennevin er det eneste det er nok av og Hans tar rett som det er en tur innom for et glass og en prat med Ernest.

Den som har fått med seg dokumentaren om forfatteren Ernest Hemingway, vet at Harrys bar var forfatterens foretrukne vannhull i Venezia. Tilfeldig? Neppe.

Hans Zolons liv tar en u-sving den dagen en gummibåt prøver å ta seg inn til stranden hans. Det går dårlig i de brutale brenningene og han finner en hardt skadet kvinne på stranda. Hun er høygravid. Hans forstår at barnet lever og i det kvinnen dør foretar han et keisersnitt med sin swiss army knife.

Slik får Hans Zolon en datter. Som han på mirakuløst vis greier å holde liv i.

Hun får navnet Aniara som heller ikke er tilfeldig. Nobelprisvinneren Harry Martinson skrev diktsyklusen ved samme navn. Aniara er et romskip ute av kurs på vei bort fra en ødelagt jord.

Hans Zolon er en kreativ småbarnsfar på tross av at han aldri har hatt barn selv. I strandbyen finner han glass med barnemat, han finner morsmelkerstatning og annet som berger livet til lille Aniara den første tiden.. Vi er med når hun får sin første tann, når hun sier sine første ord, når hun lærer seg å gå, svømme osv. Utviklingen i forholdet mellom de to er interessant. Hans Zolon må ta flere oppgjør med sin selvsentrerthet. Vi får vite at han forlot en yngre kvinne ved Bodensjøen. Hun ville ha barn, men han nektet. Nå må han ta det fulle ansvaret for et annet menneske. Hvor realistisk det er at Aniara faktisk overlever de første ukene og dessuten vokser opp, kan diskuteres. Hun er definitivt en hardfør type. Dette er ikke boka der leseren stiller sånne spørsmål. For de er ganske mange. Bedre å henge med Nygårdshaug på hans kamp for å sitt og Aniaras liv.

Via et bilde på huleveggen får Aniara ideen om den grønne øya og at moren hennes er der. Hans bygger opp om denne forestillingen og barnet gleder seg til å komme til øya.

I fire år følger vi de to. Da tar livet en ny u-sving for dem begge. Jeg skal ikke spoile slutten, men den er gripende. Mange får seg en overraskelse.

Kvaliteter til tross, jeg synes ikke Gert Nygårdshaug treffer planken i «Den grønne øya».