Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Materialtretthet

I tredje bind av Henrik Langelands Oslo-syklus spiller innvandrermiljøet en helt sentral rolle. Boka presenteres som en frittstående fortelling. Det hjelper likevel å ha lest «Verdensmestrene» og «Hauk og Due». Først og fremst må leseren tenke igjennom: hvor var JEG da Brå brakk staven?

Langeland behersker de sosiale kodene i «Hemingland» og Holmenkollåsen bedre enn virkeligheten våre nye landsmenn lever i. Han behersker også den skriftlige satirens kunst. Den er dessverre nesten fraværende i «Paradis». Men boktittelen kan jo være forfatterens hyllest til ironien.

Langeland er pålest og flink og det vrimler av muslimske begreper. Han har gjort sin research og leseren gjør klokt i å ha google klar. Jeg kan likevel ikke fri meg fra at det er en materialtretthet i stoffet. Mot slutten av boka får jeg som leser en følelse av at det ikke er så mye mer å si eller skrive uten at boka blir dobbelt så tjukk.

Forfatteren har visstnok sagt noe sånt som at han skal skrive om det delte Oslo resten av livet. «Paradis» kommer ni år etter «Hauk og Due». Det tar neppe så lang tid før neste bind kommer - om det kommer. Som jeg tror.

Boka tar først et tilbakeblikk til 1985. Så møter vi de samme personene seks år seinere, i 1991. Mye er forandret.

Sikhen Amar Singh er på religiøs vandring mot islam i hemmelighet. Foreldrene og særlig faren må ikke vite at han er mer i en moske enn i sikhenes hellige tempel på Alnabru. Hans nære venn Fazal er i ferd med å bli en militant islamist. Alt er nøye forberedt for at han skal ofre seg for jihaad, den hellige krigen. Forholdet mellom de to gutta er fint beskrevet og deres høyst forskjellige sjelekvaler er realistiske. Like realistisk er ikke episoden i Dagaliveien, men utenkelig er den ikke. Fazal vil nemlig skremme den norske forleggeren av «Sataniske vers», William Nygaard. Med hagle skal han pepre forleggerens bil når han kommer hjem fra jobben til privatboligen i Dagaliveien. Amar er med og de to ligger i skjul og venter på forleggeren. Dette er en av de gode, dramatiske scenene i boka. Amar forhindrer nemlig at skuddet med stor sannsynlighet treffer og dreper forleggeren. Dette er et par år før det virkelige drapsforsøket i Dagaliveien.

Amar er forelsket i en sikh-jente. Hennes far er viktig i Oslos sikhmiljø. Han er blitt steinrik gjennom sin burgerkjede mens han samler norske klenodier og kostbare bondeantikviteter. Og han har absolutt noen mørke og kriminelle sider. Skal vi tro boka er tvangsgifte av egne døtre ikke fremmed for de indiske sikhene i Norge. Heller ikke narkosmugling. I beskrivelsen av denne maktpersonen viser Langeland oss litt av sin satire-klo. Om noen fra sikhmiljøet eller en moské føler seg krenket anbefaler jeg kildeopplysningene på siste side. I tillegg til diverse litterære kilder skriver han at han også baserer seg på «delvis fri fantasi».

Det er ellers en mørkere undertone enn vanlig i boka. Ja, gutta er blitt voksne, godt voksne. Vold eller trussel om vold er aldri langt unna. Flere ganger må hovedpersonene kikke seg over skulderen eller holde seg skjult.

Hauk som egentlig heter Henrik August Eriksen har foretatt en lang reise fra de øvre sosiale lag i aksen Slemdal - Vettakollen. Før han nå bor i kunstnerkollektivet «Volapük» i Krusesgate på Frogner.

Han lever i spenningsfeltet mellom kreativ kunstnerisk virksomhet og småkriminalitet. Også her trodde jeg at Langeland skulle ta fram satirikeren i seg. Men forberedelsene til Volupüks sommerfestival går sin gang uten ironiske forstyrrelser fra forfatteren.

Det er ganske mange personer å holde orden på for Langeland, men stort sett balanserer han forholdet mellom dem greit. Mye av energien i boka er bundet til noe helt annet, nemlig til ting. Hagla til faren til Hauk spiller som vi vet en sentral rolle. Men aller viktigst er et av den moderne norske skihistoriens ikoniske øyeblikk. Som skapte et av de store spørsmål for mange: Hvor var du da Brå brakk staven?

Den øverste halvparten av denne staven er en rød tråd gjennom «Paradis», fra den blir stjålet fra monteren i Skimuseet på 80-tallet og til siste side. Da har staven vært på en dramatisk reise - før den ender tilbake hos tyven.

Den brukne staven møter vi sikkert igjen. Langelands mange trofaste lesere får nok ønsket om et fjerde bind oppfylt. Ikke minst fordi Hauk i en epilog sier rett ut at han etter seks år er klar til å møte sin ungdomsvenn igjen, Laurentius Michael Meltzer. Som sjelden blir kalt noen annet enn Lars.

Og det møtet vil også denne anmelderen gjerne være med på.

For ikke å snakke om Amars skjebne. Helt mot slutten av boka inntreffer hendelser som endrer den unge sikh-muslimens liv. Det vil jeg også vite mer om.