.Linn Ullmanns siste roman, «Jente, 1983» pendler i tid mellom 1983 og 2020. Geografisk beveger den seg mellom New York, Paris og Oslo. Ispedd en og annen tur til morens sommerhytte ytterst i havgapet. Gjennom hele boka drar hun med seg en tung sekk av minner - først og fremst minnene om et seksuelt møte i Paris i 1983. Og et fotografi, et portrett av henne selv med bare skuldre. Og sex med en langt eldre mann mange år før begrepet «me too» var funnet opp.

Forfatteren skjuler ikke at det hun skriver er selvopplevd og at hun selv er hovedpersonen i boka. Hennes mor, Liv Ullmann, er med, men egentlig ikke veldig sentral. En sjarmerende parentes er at Liv Ullmann sender datteren sin i Oslo en håndskrevet handleliste til det lokale supermarkedet der hun bor i Massachusetts. Det gjør hun på fax for hun er ikke så godt på mail. Datteren har et dataprogram som omgjør faxen til mail. Datteren sender mail til butikken som sørger for at Liv Ullmann får sine varer på døren.

Mor forsøker å snakke sin 16 år gamle datter fra å reise til Paris alene, men lykkes ikke med det. Mor vet heller ikke at datteren omtrent ikke har vist seg på skolen på lenge. Eller at hun jevnlig drikker alkohol i betydelige mengder. I hvert fall nok til at hun får blackout. Moren framstår ikke akkurat som en tydelig morsautoritet med grensesetting som spesialfelt. Den unge jenta blir lagt merke til i heisen av en kjent motefotograf som i boka kalles A. Han er tretti år eldre enn henne og tar raskt rede på at foreldrene er Liv Ullmann og Ingmar Bergmann. Han inviterer henne til Paris. Jenta har åpenbart en forestilling om å bli modell og vil gjerne reise. Etter å ha nedkjempet morens protester ankommer hun Paris. Her venter A og det blir et ganske kaotisk møte med modellenes verden. Tynne, høye og unge jenter sitter i kø og venter på oppdrag. Rundt dem sirkler godt voksne mannfolk som gir inntrykk av at de kan gjøre en vanlig ungjente til supermodell. Vel og merke hvis jentene er greie og gjør som de blir bedt om. Alkohol & kokain inngår i den daglige dietten. Claude som er A sin tykkfalne assistent karakteriserer en av jentene som «a piece og sex».

Beskrivelsen av modell-miljøet i Paris er god og avslørende. De fleste foreldre vil tenke seg godt om før de slipper sin 16 år gamle datter inn i dette.

Før et fotoopptak blir jenta sminket av en ung og sympatisk fyr som forklarer henne kodene i sminkestolen:

«Målet er at du skal se ut som en 20-åring som ser ut som en 14- eller 15-åring......For:.....de drømmer om lovlig barnerov", sier han og nikker mot A og Claude og mot alle sammen, assistenter og redaktører som svirrer rundt i bunkersen akkurat som dagen før.

Hun nevner så vidt at en i kretsen rundt A etter mange år innhentet av fortiden. Han må svare for flere alvorlige voldtektsanklager.

En kombinasjon av uheldige omstendigheter fører jenta til leiligheten til A. Det er sent på natten. Hun virrer rundt i Paris i blå kåpe og med morens røde lue på hodet. Denne lua nevner hun flere ganger og, ja, jeg fikk bilder i hodet av Rødhette og ulven! Hun finner huset A bor i og veien er ikke lang til ulvens seng.

Denne episoden dukker opp senere i livet hennes gang på gang. Når vi treffer henne i 2020 har det gått trettisju år. A forsøkte å gjenoppta kontakten med henne i New York på 80-tallet, men ble avvist. Til slutt ringte han ikke mer. Men minnene er der og Linn Ullmann har sagt at denne boken har hun forsøkt å skrive mange ganger. Først nå lykkes hun.

For meg framstår boka som en personlig renselsesprosess. - en egenterapi. I et intervju i Aftenposten med psykiateren Finn Skårderud snakker Ullmann og han om «minne-rydding». Et godt begrep og en god beskrivelse av det hun driver med.

Hun vender svært ofte tilbake til det som skjedde i Paris. Hun samtaler i fantasien med sitt alter ego, en hun kaller «søster». Og hun går veldig mange turer i Torshovparken med sin gamle og giktbrudne hund. Etter hvert preges dessverre boka av gjentagelser - det blir variasjoner over samme tema.

Mange lesere vil spørre om det som skjedde har noe med «Me too» å gjøre. Hun oppsøkte selv A midt på natten. Hun innledet et seksuelt forhold til A. Det var ikke snakk om voldtekt. På den annen side var hans adresse den eneste hun faktisk kjente i Paris - hun ante ikke hvor hotellet hennes var. Men i forholdet mellom A og jenta er det en klar asymmetri. Han er tretti år eldre og står milevidt over henne i det innfløkte hierarkiet i det franske motemiljøet. Han er en kjent motefotograf med et stort kontaktnett i moteverdenen. Det antydes at motebladet Vogue kanskje er interessert i henne. Sånn sett er det liten tvil om at han hadde makt og innflytelse og at det kunne straffe seg å trosse denne mannen. Hun skriver også at hun liker å bli begjært. Som ikke er overraskende. Hun var 16 år, hadde gjort sine første seksuelle erfaringer med en norsk kjæreste og betraktet seg selv som nesten voksen. I hvert fall ikke et barn. Og hun var interessert i å bli modell. Leseren må selv vurdere hva forholdet mellom A og jenta var. Med dagens øyne ville nok A fått «Me too-stemplet» rett i panna. I 1983 hørte kanskje barnerov til naturens orden i det temmelig spesielle motemiljøet i Paris.

En sjarmerende og håndfast bit kunnskap bidrar «Jente, 1983» i hvert fall med. Etter å ha gått tur etter tur i Torshovparken i Oslo tar hun rede på hvor mange trær det er der. Brevet hennes besvares etter to uker: «Det er registrert 149 trær i anlegget: 139 løvtrær, flest almer, i tillegg til hengebjørk, vanlig bjørk, eik, spisslønn, pil, hestekastanje.» Så vet vi det...