Jojo Moyes er i populærlitteraturens elitedivisjon. Titler som «Et helt halvt år» , «Etter deg» og «Den ene pluss en» har skaffet henne et rekordstort publikum. Hun er selvfølgelig uforskammet rik, så rik man blir av å selge halvannen million bøker…i lille Norge alene. Ikke noen dårlig gjetning at flertallet av bokkjøperne er kvinner. Lucinda Williams gikk bort i fjor og dermed er tronen ledig. Men det er stor forskjell på dem og måten de skriver på.

Reklame: Her finner du Jojo Moyes' «I dine sko».

Jojo Moyes har en rågod penn og skriver med en ironisk snert og et vidd som absolutt fortjener en stor leserkrets. «Tung litteratur» med de store eksistensielle problemer drøftet i lys av de siste trender innen filosofi og psykologi er det ikke. Hun vil nok aldri bli invitert til samme litteraturfestival som Jon Fosse heller. Men veldig mange av oss har tatt en eller flere av bøkene hennes med hjem. Hun er rett og slett en høyt elsket forfatter. Og jeg tror mange vil benytte en kald og mørk februarkveld til å krype opp i godstolen med denne boka. Den kommer med stor sannsynlighet til å selge i bøtter og spann.

«I dine sko» har et par knallrøde og svært høyhælte sko av merket Christian Louboutin i en sentral rolle. De er gjort i slangeskinn! Folk med mer sko-innsikt enn meg vil vite at dette er ikke bare dyre sko, det er kanskje de dyreste skoene du kan ha! Skoene er i bokstavelig forstand den røde tråden i handlingen på fem hundre sider. Den burde ha vært strammet inn til godt under fire hundre, men jeg tror Moyes vet at hennes lesere vil ha mest mulig.

De sentrale personene som går som satelitter i bane rundt disse skoene er Sam, yrkesaktiv kvinne i førti-årene. Hun jobber i en trykkeribedrift og har en ekkel fyr som sjef. En grepa dame, men usikker på jobben og i livet forøvrig. Etter min mening et godt kvinneportrett.

Vi møter Nisha, eieren av skoene. Amerikansk, på besøk i London med sin styrtrike mann Carl. Nisha er også førti og noe. Mannen benytter Londonturen til å dumpe henne til fordel for en yngre sekretær. Dette gjør han svært grundig. Nisha er blakk som en kjerkerotte fra det ene øyeblikket til det neste. Alle konti stengt, kortene virker ikke, ingen luksusbutikker slipper henne inn døra og det snobbete hotellet hun bor eller bodde på, slipper henne knapt inn i resepsjonen. Og i hvert fall ikke opp i penthousesuiten der de dyre klærne hennes befinner seg. Gubben har satt henne økonomisk sjakk matt. For å gi henne et slags skilsmisseoppgjør vil han ha de røde skoene. Noe som burde være enkelt.

Problemet er at skoene er forsvunnet.

Dette anslaget fører til en lang serie forviklinger og misforståelser.

Med på jakten etter skoene og en løsning på Nishas situasjon treffer vi også Jasmine - en flott alenemor som tar seg av den tidligere så rike Nisha. Hun lar henne bo hos seg - i køyesenga over datteren i leilighetens eneste soverrom. Jasmine er ansatt på luksushotellet og måten hun møter Nisha på er nesten for god til å være sann.

Vi blir også kjent med Phil, mannen til Sam. Han har mistet både jobben og faren sin og gått inn i den dype depresjonens mørke skoger. Når han ikke ligger på sofaen, ser han tv eller ligger i sengen. Sammen har de datteren Cat på nitten. Hun er så oppgitt over foreldrene sine som bare en hjemmeboende nittenåring kan bli.

Som forviklingskomedie er ikke dette noen dårlig historie. Moyes og den sikkert store og kompetente redaksjonen hun garantert har, bruker handlingen kreativt og godt. De svært mange forskjellige bitene bindes nesten sømløst sammen og handlingen drives effektivt framover gjennom å veksle fokus mellom Sam og Nisha. Annet hvert kapittel på hver. Men det blir for mange usannsynlige forviklinger i jakten på de røde skoene.

Gjennom Sam og Jasmine får leseren miljøskildringer fra en ganske annen klasse enn når Nisha snakker om hvordan livet til de superrike er. Moyes følger en strategi der vi blir såvidt godt nok kjent med de forskjellige personene til å mene noe om dem. Kvinnene kommer ikke overraskende best ut av dette. De er bedre utviklet som karakterer og ingen av dem er drittsekker. Den største drittsekken, Nishas mann Carl, burde Moyes ha brukt noe mer tid på. Han framstår fjern som en pappfigur og rett og slett tvers igjennom kynisk og slem. De har tross det vært gift i nesten tjue år og akkurat det skurrer for meg.

Det er altså damene vi heier på og håper skal lykkes med sine prosjekter. Et gjennomgående stikkord er hevn!

Flere av Jojo Moyes sine bøker er filmet og «I dine sko» blir muligens TV-serie. Rettighetene er solgt til et amerikansk produksjonsselskap.

Reklame: Her får du tak i boken