Det høres kanskje litt mye ut. Det er det. Men er det bra? Bret Easton Ellis skriver seg selv inn i historien sammen med alle kompisene sine. De er søtten år, i siste klasse på videregående. Vi følger dem i noen hektiske uker. Dette er vakre, unge kvinner og menn som nyter livet i det solfylte California. Foreldrene er rike fordi de er i filmbransjen eller finans. Felles for dem er at de ikke er så mye hjemme. De er på cruise et sted i verden eller de utforsker gamle europeiske kulturbyer som Paris og Venezia. Eller en av dem har flyttet ut på grunn av en pågående skilsmisse.

Ungdommene holder fortet sammen med en mexicansk hushjelp og en gartner som kommer innom en gang i blant. De skal i gang med siste innspurt som vil kvalifisere dem til det universitetet de eller foreldrene vil at de skal gå på. I mellomtiden går de på Buckley som er en fin og dyr skole. Som mamma og pappa betaler for mens de unge kjører Porsche, Jaguar, BMW og Mercedes til og fra skolen. Unge Bret gikk selvfølgelig på Buckley selv.

Bret Easton Ellis er ikke en veldig produktiv forfatter. Men det han gjør blir fort populært. Han slo igjennom internasjonalt med den sterkt voldelige «American Psycho» i 1991. Men også «Under nullpunktet», som han ga ut i 1985 bare 21 år gammel, solgte meget bra. «Skår» var selvfølgelig imøtesett med stor spenning og fikk mye god omtale.

De ubehagelige spørsmålene er: Gjentar han seg selv (fra «American Psycho»)? Spekulerer han i grotesk vold? Spekulerer han i de mange og lange sexscenene? Og er ikke en roman på 760 sider for lang?

Litt mer om «Skår» mens vi tygger på disse spørsmålene. Vi befinner oss altså i de mer snobbete delene av LA. Med tilsynelatende trygge rammer rundt de materielt privilegerte ungdommene. Men noen forsvinner, lik blir funnet. Det er ingen tvil om at de har vært utsatt for torturliknende, grotesk vold. Uhyggen skapes ved at den eller de som gjør dette tilrettelegger eller arrangerer sine handlinger gjennom en rekke tegn. Det kan være et innbrudd i et hus der det bor en ung jente. Deretter forsvinner kjæledyret . En plakat ingen egentlig vet hvorfor dukker opp er ytterligere et signal. Telefonen ringer, men ingen snakker når du tar den. Husk at mobiltelefonen knapt eksisterte på begynnelsen av 80-tallet. «Tråleren» blir medias og folks betegnelse på den man antar er en seriedrapsmann. Men politiet finner ikke denne «Tråleren».

Vår hovedperson Bret er svært opptatt av «Tråleren». Og like frustrert over at vennegjengen ikke tar det som skjer alvorlig. De lever i en boble der de har kjærester - av motsatt kjønn, selvfølgelig. Det var slett ikke enkelt å vise seg som homofil på begynnelsen av 80-tallet. I hvert fall ikke i dette miljøet. Som leseren raskt oppdager er dette problematisk for enkelte av de sentrale karakterene.

Forfatteren har uttalt at han er absolutt ærlig når det gjelder dopet. Og det er ikke småtteri. Om morgenen kler de på seg skoleuniformen, hiver i seg noe dop og kjører til Buckley hver morgen. De treffer gjengen som alltid holder sammen. De planlegger kanskje en fest eller en tur på kino. Og de kjører bil…mil etter mil i åpen bil. Nedover kysten eller ut i ørkenen. Disse søttenåringene har full tilgang til kokain og marihuana og det meste av tilsvarende dop. Og de elsker å kjøre åpen bil. Noe de gjør til gangs. Mens musikk av Go-Go´s, Clash, Stevie Nicks, Pat Benatar, Psychedelic Furs, Elvis Costello og en ganske ung Bruce Springsteen dundrer ut av høyttalerne - spilt på kassett!

«Skår» er en bok med eget soundtrack. Et fantastisk soundtrack! På et tidspunkt bare måtte jeg finne fram låta «Stop dragging my heart around» med Stevie Nicks & Tom Petty. Det føltes ett hundre prosent riktig da den dukket opp i teksten til Ellis.

«Skår» er et vitnesbyrd for å si det litt høytidelig. Eller en dokumentasjon av et USA som var. Men gjentar Bret Easton Ellis seg selv? Og er det spekulativ vold og sex i «Skår»?

Etter min mening gjentar han ikke seg selv - vi snakker om ganske forskjellige historier, selv om det er likhetspunkter i voldsscenene. Sex er det mye av, både homo og hetero. Ja vel, det er det også noen tastetrykk unna på PC-en. At leseren får bilder i hodet av en tekst i våre dager vil ikke jeg kalle spekulativt. Det betyr at teksten lever. Men den er nok for lang! Kanskje tre hundre sider for lang, vil noen si. Vel, jeg kjedet meg ikke.

.