Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Hysterisk morsom

Idunn Jæger (59) er psykologspesialist og har jobbet i ni år på DPS, Distriktspsykiatrisk senter. En morgen står hun utenfor jobbinngangen sin og kaster egg på døra…mange egg. Kastet med et voldsomt, men også lattermildt raseri.

Spesielt? Joda, men det er bare starten på en fin og menneskelig historie med betydelige surrealistiske innslag. Og litt galskap!

Idunn er enslig, bor i en treroms sammen med sin 1.90 lange slamp av en sønn og mor og sønn elsker hverandre. Han skal straks starte førstegangstjenesten og mor lider av akutt separasjonsangst. Det er hun litt sinna for.

Hun har ingen mann i livet sitt og det er ganske lenge siden sist. Det er hun også sinna for. På den annen side vet hun ikke om noen mann hun kan tenke seg å ligge med - annet enn i fantasien.

Idunn har et problematisk forhold til foreldrene sine, særlig til mor. De tror åpenbart ikke at hun kan fikse livet sitt. Som leser får du en mistanke om at de kan ha et poeng. Sympatiske er de vel egentlig ikke. Og de synes begge at hun er veldig sinna.

Så er det jobben. Ida er flink med pasientene sine, men hun reagerer på nye rapporterings- og målerutiner som tar tid. Hun reagerer på det såkalte «pakkeforløpet» som hun mener ikke hører hjemme i psykiatrien, men muligens kan fungere i kreftomsorgen. Skal vi tro hennes rapport fra psykiatrien er «new public management» med produksjonsvolum og målstyring som sentrale begreper allerede innført.

Skyteskiven hennes er Bent Høie, «pakkeforløpets» far. Slik reagerer hun da pasienten Hans tar skikkelig strupetak på henne i en terapitime og kun et velrettet ballespark redder henne fra en uviss skjebne.

«Det er ikke kvelertaket til Hans som er det største problemet. Kvelertaket til DPS-ledelsen, til Helsedirektoratet, tilsynet, departementet og helse- og omsorgsministeren Bent Høie, er et større problem. Det er de som har de største og sterkeste hendene. Det er de som klemmer meg hardest om strupen med sine mange krav og forskrifter.»

Hun skriver lange brev til Bent Høie, men det er uklart om de blir sendt. Høie selv dukker opp i boka…på en ganske overraskende måte.

Det er i det hele tatt mange overraskende vendinger på disse drøyt fire hundre sidene. Forfatteren, Synne Sun Løes, har åpenbart god peiling på psykiatrien. Hun er psykiatrisk sykepleier. Eller var…hun har vært fullblods forfatter noen år. Leseren kan ikke la være å få sympati med Idunn. Og akkurat når vi ønsker henne alt godt og synes at kollegene hennes er noen fisefine, besteborgerlige dydsmønstre og karrierestrebere, ja, da strekker Idunn strikken for langt. Hun legger seg ut med de fleste av dem hun jobber med og blir tvangssykemeldt. At det dukker opp mobilbilder fra hennes eggkasting på døra til DPS er neppe overraskende og hun er vel egentlig bare millimeter fra å bli psykiatrisk pasient selv.

Noen lesere vil nikke bekreftende og tenke at det er en grunn til at psykologer blir psykologer. «De er skadde fugler med opprevne vinger, fraværende fedre og dårlige mødre…»

Idunn mener det motsatte. Det er en fordel for en psykolog å bli litt såret av livet. Har man ikke kjent smerten fra et par mentale ribbeinsbrudd og emosjonelle hjernerystelser, kan man bli direkte livsfarlig som terapeut.

«Det holder ikke med et lite kjærlighetsskrubbsår på den venstre puppen når man står overfor en klin psykotisk pasient som tror han er Satans sønn og at mora hans er en gaffeltruck.»

Det surrealistiske i Idunns liv er vel først og fremst forholdet til Sigmund Freud, psykoanalysens far. Han dukker opp i livet hennes i mini-mini format. Teskjekjerringa med skjegg og fine refleksjoner om menneskene og deres liv. Freud hadde et lidenskapelig forhold til sine sigarer. Idunns Freud er så liten at han røyker nellikspiker. som sigar.

Leseren vender seg fort til Freuds rolle i Idunns liv…han glir sømløst inn.

Alle, og jeg mener absolutt alle, som har noe med helsesektoren å gjøre (det er vel de fleste av oss), bør gripe denne boka begjærlig. Hvis de tør!

Her finner man mange læringspunkter for å si det på new public management-dialekt.

MEN: Freud er ikke den eneste mannen i Idunns liv.

Jakob Ingebrigtsen er en annen. Han er et ideal og en slags samtalepartner i fantasien. Og siden dette skrives mellom semifinalen og finalen på 1500 m i Tokyo, tenker jeg at mange har Jakob som fantasivenn for tiden. Idunn bruker Jakob som et slags referansepunkt i livet og det er ikke noe dårlig valg.

Spørsmålene melder seg: Er Idunn ferdig med psykologi og pasienter? Finner hun kjærligheten? Blir hun innlagt på psykiatrisk avdeling? Forblir hun like eitrende forbanna helt til slutt? Og hvorfor blir ost så viktig i livet hennes? Dette og mer til får du svar på i boka.

Men blir det gitt ut noen bok som er mer burlesk, satirisk og klok enn denne i år? Jeg tviler.