Ken Follett er en forfatter som ikke skal bli tatt i feil. Han er lommekjent i etterretningsverdenen og bommer ikke på navn og nummer på klodens spiontjenester, deres avdelinger og prosjekter. Sånn sett er denne boka interessant som et lærestykke i hemmelige tjenester og forholdet mellom disse.

Men Follett er nøye med å få inn den menneskelige faktor og sjenerer seg ikke for å skrive inn et kjærlighetsforhold eller to i en ellers ganske uromantisk verden.

Handlingen har tre hovedscener:

I «Aldri» møter vi Pauline Green. Hun er USAs første kvinnelige president. En relativt liberal republikaner. Hun utfordres stadig av senator James Moore - en rolle Follett har støpt i formen til Donald Trump. Populistiske og hyperenkle løsninger er hans spesialitet og han plager presidenten med stadige utspill. Vi er med på frokost i Det Hvite Hus, vi får vite at Det ovale rom ikke er det vanligste arbeidsstedet til en president. De fleste foretrekker et mindre kontor rett ved. Og vi får vite mye om presidentens labre kjærlighetsliv med ektemannen.

På den amerikanske ambassaden i det afrikanske landet Tsjad møter vi CIA-offiseren Tamara som samler etterretningsinformasjon om ISGS - altså IS i Stor-Sahara. Disse er ekstreme islamister og skjuler seg stort sett i ørkenen når de ikke utfører selvmordsaksjoner mot vestlige mål. Tamara styrer CIA-agenten Abdul som reiser rundt i ørkenen for å finne terroristenes skjulested. Og hun forelsker seg i Tab, fransk etterretningsoffiser i DGSE, franskmennenes konkurrent til CIA.

I Beijing spiller Chang Kai hovedrollen. Han er et såkalt «prinsebarn», sønn av en av kommunistveteranene med solid militær og politisk bakgrunn helt fra Maos tid. Kai er ikke konservativ og krigersk som faren og hans venner. Tvert om mener Kai at Kina må finne sin vei uten militær konfrontasjon mellom stormaktene. Han regnes som en av de skarpeste analytikerne innen kinesisk etterretning.

Gjennom Kai forstår vi den grunnleggende intrigen i boka. Stikkordet er Nord-Korea. Et opprør innen hæren forrykker maktbalansen og opprørerne har tatt kontroll over de største byene der det nord-koreanske atomarsenalet er. Et svekket Nord-Korea er fristende for Sør-Koreas betydelige militære styrker. Follett gir en realistisk beskrivelse av den nesten blinde iveren etter gjenforening som rår i landet. Og når sør-koreanerne inntar den nord-koreanske hovedstaden fører det til gjengjeldelse…uunngåelig.

Med disse brikkene på brettet utvikler Follett et krigsspill som mange frykter i virkeligheten. Den ene hendelsen griper den andre, militær og politisk prestisje og nasjonal hevngjerrighet er som vi vet en dødelig kombinasjon.

Parallelt med det dramatiske storpolitiske spillet mellom supermaktenes hovedsteder, følger vi et mindre, men svært intenst drama i Afrika.

Abdul er agenten som skal finne hovedterroristen som gjemmer seg i ørkenen. Narkotika er i Folletts verden en viktig inntektskilde for terrororganisasjoner. Abdul følger et parti nordover. Han kjøper seg inn på en buss med afrikanere som vil søke lykken i Europa. Det oppstår søt musikk mellom agenten og en vakker enke fra Tsjad. Hun er på samme buss med sitt lille barn. Dette kjærlighetsforholdet og jakten på terrorsjefen og narkotikaen er en slags bok i boka. Spennende nok, men leseren må avgjøre hvor troverdig dette kjærlighetsforholdet er. Min umiddelbare tanke var at dette er for godt til å være sant. Samtidig overgår virkeligheten noen ganger sannheten…

Ken Follett skriver spenningsromaner og man må ikke et øyeblikk være i tvil om at denne sjangeren krever nettopp det, spenning. Kravet til den dokumentariske sannhet er underordnet. «Aldri» har derfor mange svært dramatiske og spennende kapitler - uten å bli en røverroman av den grunn. Jeg er mest imponert over hans beskrivelse av det storpolitiske spillet, særlig dragkampen innad i Beijing. Hauker og duer slåss om makten og oppmerksomheten til presidenten. De intrigerer mot hverandre og ingen triks er for skitne for å oppnå en hensikt.

Spillet mellom Nord-Korea og Sør-Korea er også høyst realistisk beskrevet. Som leser griper man seg i å ønske at snart det ene og snart det andre aldri må skje. Derav bokas tittel. Det er liten tvil om at en tredje verdenskrig utkjempet med kjernefysiske våpen vil være en katastrofe uten sidestykke i verdenshistorien. Den som leser Folletts «Aldri» er i hvert fall ikke i tvil. På det planet er boka skremmende realistisk. Som leser blir etter hvert spørsmålet om noen trykker på atomknappen stadig viktigere. Hvordan det ender etter seks hundre og tretti lesverdige sider må leseren selv finne ut.

Som alle Ken Follets bøker er også «Aldri» svært velskrevet. Også på norsk! Oversetter Torill Hanssen har gjort en meget god jobb etter min mening.