Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Høstens sterkeste roman

Et mannsportrett, en tragisk familiehistorie, en kulturkritikk, en vakker bok om kjærligheten...og en thriller.

Alt dette og litt til rommer de drøyt 160 små sidene i Tore Renbergs siste bok. Mange med meg vil mene at «Tollak til Ingeborg» er høstens foreløpig sterkeste roman.

Vi treffer Tollak ganske sent i livet. Han er alene, ensom, kreftsyk og i konflikt med verden. Utviklingen, tida han lever i, alle nymotens greier osv, har sammensverget seg mot ham. På det lille bruket der han engang drev et sagbruk, bor han med den tilbakestående Oddo.

Sine to voksne barn ser han ikke ofte og barnebarna irriterer han seg over. De sitter bare og fikler med telefoner.

Ingeborg er lyset i livet hans. Han vet det godt. Akkurat som han vet at han og hans familie er mørke og tunge….det er mye harskt i den familien, som Ingeborg sier. Tollak sier det slik:

«Eg er Tollak til Ingeborg. Eg høyrer fortida til. Eg har ingen planar om å finne min plass nokon annan stad.»

Plassen til Tollak og Ingeborg er altså et småbruk litt opp i fjellet, ikke så langt fra en mindre by. Tollak overtok et sagbruk etter far sin. Et sagbruk som går dukken , utkonkurrert av det nye byggevarehuset i byen. Bit for bit revner den tynne veven livet på bruket er. Tollak gir den nye tida skylda for det meste. Ingeborg er inne på å flytte til byen. For Tollak kunne hun like godt ønsket å flytte til månen.

Sønnen og datteren søker seg bort, tar utdanning og orienterer seg stadig lenger unna den bitre stribukken av en far som holder stand oppi heia. Ingeborgs død går innpå dem alle. Hun er sporløst borte en dag og blir aldri funnet. Vi, leserne, vet mer. Vi vet at Ingeborgs forsvinning er en tragedie og i den grad det handler om en gåte er det en kriminalgåte. Og uten Ingeborg til å lyse opp i livet, blir Tollak mørkere enn noen gang. Han griper til flaska og i fylla har han både sinne og krefter til å ødelegge det meste rundt seg.

«Den tida vi lever i no er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei født. Det var ikkje her eg blei skapt. Det var ikkje dette eg lærte.»

Med en slik innstilling må du ikke være rakettforsker for å skjønne at mye kan gå galt.

Hvorfor får jeg likevel en viss sympati for Tollak? Hans gjenstridighet og manglende tilpasningsevne kan du møte hos mange på bygda. Og sikkert i byen. Trangen til og evnen til å greie seg sjøl, være uavhengig og fri!

Og: Maktesløsheten når utviklingen går sin skeive gang. Usikkerheten når ungene orienterer seg bort fra det Tollak vet og kan i livet. Renberg tegner et menneske av i dag som er totalt i utakt med tida han lever i. Men sammen med Ingeborg viser han andre sider. Hun er katalysatoren som får fram det beste i denne åpenbart dyktige og arbeidsomme karen. Ingeborg elsker Tollak og Tollak elsker Ingeborg. Men det går altså fryktelig galt med forholdet og dem begge - og verst er det for Ingeborg.

Så er det Oddo. Den tilbakestående guttungen spiller en stadig viktigere rolle i det lille universet Renberg beskriver.

Tollak overtaler Ingeborg til at de skal åpne hjemmet sitt for Oddo. Et sympatisk trekk, men ikke uten baktanke og dobbel bunn - som mye annet i boka. Og Oddo får utvilsomt et bedre liv på småbruket enn nede i bygda. Men får også en avgjørende rolle i de dramatiske hendelsene og årsakene til disse.

«Tollak til Ingeborg» er blitt en knyttneve av en roman, skrevet på et kraftfullt og flott nynorsk og med lag på lag i handlingen. Renberg tar vel helt av om jeg innrømmer en ørliten Hamsun-assosiasjon her og der, men sånn ble det.....Løp og kjøp!