Og fordi Abids skjebne kan gjøre oss alle, innvandrere som etnisk norske, klokere. Om samfunnet Norge, om oppvekst og ikke minst om kjærlighetens vanskelige kår i dette miljøet.

Alle som kjenner Abid Raja vet at fyren har masse energi. Innimellom er han farlig nær klovnerollen.

Han brenner for mye og forklarer et sted i boka at det er hans enorme sinne som ligger under. Han har gått i årevis hos psykolog for å å lære å mestre nettopp dette sinnet. Hvor kommer sinnet fra?

Langt på vei gir hans svaret selv. Fra en familie med «oppdragervold» nærmest daglig. Far banket mor og unger. Ikke bare fordi det er sånn man oppfører seg på landsbygda i Pakistan. Faren hadde nok sine egne demoner. Han syntes i tillegg at han hadde fått en pinglete, mislykket og udugelig sønn som i tillegg hadde et alvorlig fysisk handicap.

«Jeg ble født med analatresi, en sjelden medfødt misdannelse i endetarmen. Frem til jeg var ett år levde jeg med stomi, en pose til avføring på magen. Så fikk jeg konstruert en ny endetarmsåpning som skulle gi meg normale dager. Dessverre var det ikke så enkelt», skriver han og beskriver dagene med enten diaré eller full forstoppelse. Det siste ga voldsomme kramper i magen, så kraftig at han lå sammenkrøpet på gulvet uten å kunne røre seg. Aldri spurte foreldrene om han trengte hjelp!

«Gå på do, fiks det», kjeftet faren. Og det til en guttunge som lå i narkose og ble operert tretten ganger før han var tre år gammel.

Det er hjerteskjærende å lese om dette. Han blir mobbet på skolen fordi han lukter avføring og forståelsen hjemme er som vi skjønner også begrenset.

Det topper seg da faren i mistillit til det norske helsevesenet tar gutten med til Pakistan. Her blir han grundig feiloperert på et kostbart militærhospital.

Det skal gå mange år før Abid igjen kommer under kyndig, norsk behandling igjen. Rikshospitalet har kalt ham inn, men foreldrene og særlig far underslår brevene og saboterer det som kunne spart gutten for store lidelser.

Abid er et løvetannbarn, han tåler mye, er smart og tilpasningsdyktig. Snart finner han gutter i gata i Ila-området i Oslo. Her bor familien med fire barn i en tre-roms kommunal leilighet. Han forteller at det ble så trangt at han tok madrassen med opp på loftet for å sove. Han holder egentlig stø kurs mot å bli kriminell og gjengmedlem. Han og andre raner ungdom fra vestkanten av Oslo. Lille Abid er i ferd med å bli både høy og kraftig - og ganske brutal. Han kunne blitt en meget ung drapsmann - og han kunne ha blitt et nummer i selvmordsstatistikken, skal vi tro boka.

I de viktige og formative tenårene pendler han mellom et glødende raseri over farens vold og mismotet over å ikke lykkes. De er synd å si at foreldrene bygger ham opp. Han fikk tidlig høre at det meste som var galt var hans skyld. Faren kaller ham «en halv mann» og legger gjerne til at Abid har "skyld i alt".

Han bærer en tung bør da en lærer omsider forstår at noe er galt i hjemmet og tar saken videre.

Forholdet til familien når et lavmål da Abid via skolen anmelder far til barnevernet. Det er svik mot familien. Han har «snitchet», tystet - og dette er nærmest utilgivelig.

I en periode er han nå barnevernets ansvar. Han plasseres på forskjellige institusjoner og møter barnevernsarbeidere av ulik kvalitet. Han gir ikke strykkarakter til barnevernet, men noen sekser er det heller ikke! For familien er historien med barnevernet et voldsomt tap av prestisje. Familien og resten av landsbyen i Pakistan er selvfølgelig godt informert og det gjør ikke situasjonen noe bedre.

Barnevernsarbeiderne greier til slutt å forsone Abid med familien og han kan flytte hjem. Han prøver å være en god muslim for å få respekt av faren, men forholdet blir aldri nært og godt.

Abid Raja er en suksesshistorie. Suksessen blir ikke mindre av hans dårlige utgangspunkt. Fordi han er smart og fylt av mye hevngjerrighet, går skolegangen ganske lett. Etter artium på Foss videregående på Grünerløkka og etter hvert som jusstudent, tar livet en positiv vending. Han får stadig bevis på at han greier seg bra. Selv om han på Foss forelsker seg hodestups i medelev Bertine Zetlitz. Det viste seg senere at hun knapt hadde registrert den oppløpne og debattglade innvandrergutten.

Pakistansk Studentsamfunn blir en base for aktivisme og en scene der han kan briljere. På messen UNG-96 på Sjølyst treffer han første gang norsk-pakistanske Nadia. I dag er de gift med tre barn. Veien var mildt sagt kronglete. Begge familiene var sterkt imot forbindelsen. De to kommer nemlig fra hver sin kaste!

Men da hadde de to i hemmelighet hatt kontakt en god stund. Det tar fem år før de gifter seg i Pakistan med tusen gjester! Veien dit er en skikkelige Romeo og Julie historie - uten Shakespeares tragiske sluttscene.

Nadia vil være en god muslimsk svigerdatter og de to flytter inn sammen med Abids foreldre. Det skjærer seg raskt - foreldrene vil forme og kontrollere de to unge. Og mener at videre utdanning for Nadia er bortkastet nå som hun er gift. Og snart skal barna komme!

Floken løser seg da den nyutdannete juristen får jobb som advokatfullmektig.

Med advokatkontoret i ryggen får Abid endelig banklån og kan kickstarte samlivet i egen tre-rommer.

Siden går historien sin gang. Abid får stadig interessante jobber og blir stortingsrepresentant i 2013. Nadia blir ferdig psykolog. De får sine tre barn, de to første ikke uten vanskeligheter, for øvrig. Og i dag er han statsråd i med ansvar for kultur og likestilling. Han forteller svært levende, detaljert og nært om denne delen av livet også. Det er avsnitt her som rører ved hjertet til leseren.

Denne boka viktig. Etnisk norske får et innblikk i kampen mange unge innvandrere må kjempe mot æresbegreper og skam. Samtidig forklarer Abid Raja helt konkret hvor tøft det er å vokse opp med ett bein i norsk kultur og det andre i tradisjonene på landsbygda i Pakistan.

Boka fyller ut mye av det Zeshan Shakar skriver om i «Gul bok».

Dette er ingen partipolitisk bok. Hans feide med Venstreleder Trine Skei Grande er for eksempel ikke nevnt med ett ord.

Noen klare politiske stikk en måned før valget tar han altså ikke - selv om tidspunktet for utgivelse neppe er tilfeldig. På meg virker det som om han har behov for å fortelle sin historie og hvorfor han er som han er. Det lykkes han absolutt med.

Boka er svært velskrevet og han takker i etterordet journalist Kristin Marie Hauge som har bistått med jobben. Umiddelbart tenker jeg at hun fortjener den takken og litt til…