Påskekrimmen er klar!

Yrsa Sigurðardóttir (57) har siden 2005 skrevet et dusin krimromaner og blitt oversatt til mer enn 30 språk. Salgstallene har vært enorme - hun har enkelt og greit etablert seg helt der oppe på den internasjonale krimhimmelen.

Som en viss Nesbø har hun også skrevet en rekke barnebøker og sjølsagt har hun også tid til å jobbe som sivilingeniør. Halvparten av krimromanene har politimannen Huldar og psykologen Freyja i hovedrollene og slik er det også i "De tause".

Jeg har altså ingen tidligere referanser når det gjelder Sigurðardóttirs forfatterskap - kun godordene som har fulgt i hennes kjølvann. Derfor var det med en solid dose forventning jeg ga meg i kast med årets kriminelle visittkort og i veldig stor grad blei forventningene innfridd.

Det hele begynner med at et lite barn blir kidnappa i barnevogna som står på plena utenfor huset til et homofilt foreldrepar. Barnets biologiske mor, som er den hovedmistenkte blir funnet druknet og DNA-spor etter banet også, men aldri noe lik. Likevel ender etterforskninga med at barnet også forsvant i bølgene.

Elleve år seinere begynner en snøball å rulle etter at et partert kvinnelik blir funnet i bagasjerommet på en merkelig parkert bil. Hodet blir ikke funnet sammen med resten av kroppen og derfra og ut blir vi presentert en rekke interessante og spennende tråder som gjør at krimpåska er redda for de som synes om spenning i mørke seinvinterkvelder.

Yrsa Sigurðardóttir forteller oss at hun er en meget pålest og grundig forfatter som ikke går snarveier for å komme i mål. Researchen er fremragende og de stadig nye sporene gjør at man blir sittende ytterst på stolkanten eller oppreist i senga til bort i mot siste side.

Det blir tegna et flott og troverdig persongalleri og hun løfter også frem interessante spørsmålsstillinger om for eksempel surrogati. Yrsa Sigurðardóttir gir oss spenning, noen få hvilekjær og kvalitetskrim som en solid bekreftelse på hvorfor lesere over hele verden synes hun hører hjemme blant de aller beste.