Busta Rhymes
Back On My B.S.
Universal

13 skiver (inkludert tre gruppealbum) og 18 relevante år i blodsporten kalt hip-hop er imponerende nok til at Busta Rhymes nesten automatisk burde får en ekstra prikk på terningen.

Det får han ikke, men hans posisjon fikk en ripe i lakken da han i fjor måtte forlate Dr. Dres selskap etter kun ett album, og ble nedgradert fra gjeve Aftermath/Interscope til relativt hverdagslige Universal Motown.

Oppsvingen rundt «Back On My B.S.» er foreløpig laber, og flere av låtene høres ut som de har ligget på hylla i et par år. Er dette rester? Hadde ikke Dre troen på prosjektet?

Pharrell Williams-bidraget «Kill Dem» er Jamaica-moro i noen sekunder, før man glemmer den, mens auto tune-tullet «We Miss You» er klissete og surt på én gang. De som håper «Sugar» skal gi bedre ettersmak vil bli skuffet over soulforsøket med tjukkasen Jelly Roll, selv om det refrenget er litt søtt.

Som vanlig er Busta Rhymes sjeldent alene (kun på 3 av 14 låter), og når man holder coveret i hånden (eller stirrer på skjermen), ser mange av sporene imponerende ut. For eksempel «Decision» med Jamie Foxx, Mary J. Blige, John Legend & Common. Navn som nesten bare Busta kan samle på samme sang. Dessverre gjør ikke Eminems D12-kompis Mr. Porter produsentjobben, og de utdaterte trommene stjeler showet på en negativ måte slik at låten ser best ut på papiret.

«Moderne» produsenter som Ron Browz drar heller ikke opp. «Arab Money», med sin ekstreme robotvokal, er nesten så jævlig at det er morsomt, men ikke nok, og Browz får også ødelegge «We Want In» med Mira Craigs eks Spliff Star med den samme enerverende gimmicken.

Heldigvis kommer den 36 år gamle hovedpersonen seg litt over gjennomsnittet via det svette Akon-hitforsøket «Don’t Believe» med fengselsfuglen T.I., hvor Busta tror han har en ny «Life Your Life», og sikrer seg en ekte «banger» via råtøffe «Respect My Conglomerate». Ikke bare grunnet sjefene Lil Wayne og Hovefestivalen-aktuelle Jadakiss, men også fordi Dr. Dres husprodusent Focus er dyktig, samt at en snakkende britisk kvinnestemme som refreng er stilig.

Busta Rhymes bør passe på å holde på sitt gode konsertrykte. Hans 8. album er skuffende sammenlignet med hans imponerende katalog, og klønete ettersom ringreven har mye å bevise etter bruddet med doktoren.