Bygda dør. Det er et ubestridelig faktum. Og bygda dør over hele verden. Det har den gjort de siste 500 årene. I begynnelsen skjedde det primært ved at små byer vokste seg større og slukte småstedene i nærheten.

Så begynte folk å flytte fra små steder lenger unna til et større, lokalt sentrum. Og det siste hundreåret har stadig flere også flyttet videre derfra til større metropoler. Utviklingen har stort sett vært den samme over hele verden, selv om den har gått i ulikt tempo.

Les også: Sandra Borch får ikke fart på distriktene med lettvinte floskler og tom Senterparti-retorikk

Bygde-myten

I 1960 bodde det omtrent like mange nordmenn på bygda som i byene. I dag bor 83 prosent av oss i byer. Det plasserer oss på linje med land som USA, Canada og Storbritannia.

Det er altså en myte at Norge er et spesielt spredt bebygd land. Tar vi bort små, konsentrert land som Vatikanstaten, Qatar og Monaco er faktisk Norge verdenes 23. mest urbaniserte land ifølge tall fra FN.

Og den sentralisering som skjer i dag er ingen ting i forhold til det som skjedde fra 1960-1975. Da steg andelen norske byboere fra cirka 50 prosent til cirka 70 prosent.

Dette bakteppet må med når man skal diskutere befolkningskrisa i Nord-Norge.

Les også: - Løft blikket fra egen navle, Stavrum!

Fraflyttinga er ikke noe som kom med denne regjeringa, og den vil ikke stoppe om vi får en ny.

Globale megatrender som treffer hardt

Utviklingen drives av globale megatrender, og de treffer akkurat nå Norge hardere enn mange andre land. Det skyldes i stor grad at norske myndigheter siden 1970-tallet har satt inn en rekke tiltak for å snu trenden.

Les også: Så mange blir vi om ti, tjue og tretti år: Sjekk din kommune her

Lenge lyktes det. I Sverige, der den sterke urbaniseringen startet allerede på 1930-tallet, fortsatte fraflyttingen fra bygdene utover 70-tallet, mens vi i stor grad klarte å holde på bygdefolket.

Begge lands første flyttebølge ble skapt av en akselererende industrialisering. Folk forlot fiskebåten og plogen for å ta jobb på de nye industristedene. I Sverige fra 1930-tallet, hos oss 20 år senere

Men de siste årene har dette snudd, fraflyttingen fra bygdene har vært klart større i Norge enn i Sverige.

Les også: Hvorfor skal vi betale folk for å bo på steder de helst har lyst til å flytte fra?

Todelt forklaring

Forklaringen er todelt.

Den ene er at de pluggene i flyttedemningen norsk distriktspolitikk representerte over tid - ikke ble sterke nok til å stoppe flytteflommen.

Den andre er at de globale megatrendene gjerne treffer Sverige noen tiår før de treffer oss. Så også med urbaniseringen.

Begge lands første flyttebølge ble skapt av en akselererende industrialisering. Folk forlot fiskebåten og plogen for å ta jobb på de nye industristedene. I Sverige fra 1930-tallet, hos oss 20 år senere.

Vår tids flyttebølge kommer av nok et skifte i hva vi livnærer oss av. Industrien er i stor grad outsourcet til andre land, og folk må finne seg jobb i servicenæringene.

Les også: - Det finnes ikke ett Distrikts-Norge

Jobbene er der folk bor

Mens industrijobbene ofte befant seg der ressursene lå, befinner disse jobbene seg primært der det bor mye folk fra før.

Det skaper en selvforsterkende prosess; jo flere folk det bor et sted, jo flere jobber kan det skapes, og jo flere vil flytte dit for å finne seg jobb.

Betyr dette at løpet er kjørt for den norske bygda, at vi bare kan begynne å planlegge begravelsen? Absolutt ikke, men vi bør innse at ikke alle nordnorske bygder kan overleve.

Les også: Skit i Norge, leve Oslo!

Forgubbete bygder og urban ungdom

Det er en utfordring som må takles, parallelt med at man jobber for å bevare folketallet: Hvordan sikrer vi stadig mer forgubbete bygder en god eldreomsorg og andre kommunale tjenester når stadig flere av de unge vil jobbe i byene og de fleste nye arbeidsplasser opprettes der?

Å gjøre dette kun gjennom å oppretteholde offentlige arbeidsplasser på bygda vil før eller senere knekke nakken på velferdsstaten.

Hvordan bevarer vi så folketallet i Nord-Norge, både i by og på bygd? Nøkkelen kan ligge i å utnytte en annen megatrend enn urbanisering.

Les også: Folk flytter fra bygda og til byene der de får bedre jobber og gjør mer nytte for seg

En annen megatrend kan være redningen

Det handler om en økt vektlegging av det lokale og regionale over hele verden. Globaliseringen framover vil i stadig større grad gå langs regionale linjer, spår flere trendforskere, og i EU er «asymmetrisk desentralisering» et nytt slagord.

Rent praktisk vil det si å overføre makt og innflytelse til regionalt og lokalt nivå, økt kontroll over egne ressurser, økte muligheter til å utforme sin egen framtid.

Med all respekt for kjørekort til 16-åringer og gratis barnehage, er det å flikke på et system som åpenbart ikke fungerer. Det må mer dyptgripende endringer til.

Les også: Amerikansk bankgigant tror norsk aksje vil skyte i været – nå roper de kjøp (+)

Nord-Norge besitter fremdeles mange ressurser som kan brukes til å skape arbeidsplasser; kraft, fisk, mineraler. Landsdelen må gis økt makt til å utnytte dette.

Til gjengjeld må vi akseptere at ikke alle bygder lar seg berge, at mennesker tiltrekker mennesker og at dette skaper arbeidsplasser.

Eller for å si det sånn: Bygda dør - leve bygda!